“Tung er sannheten å bære, da den må lyves” er litt i kontrast til uttrykket Mahatma Ganhdi sitt uttrykk, men det bør skape noen tanker om at det du tenker og det du sier og gjør bør være i balanse.
Det har jammen vært en lang prosess å gjøre noe ut av uka i Kautokeino. Men nå er jeg snart i mål og kan se meg om etter nye film opptak, det dukker vel opp noe som kan være moro å jobbe med. For sjøl om detta har vært en veldig lang oppgave så har den vært helt super oppgave å ha på agendaen.
Andre filmer jeg har laget har liksom ikke hatt noe press på seg, det har jo bare vært for min egen del. Denna turen her ble litt annerledes da jeg kun var med for nettopp lage film, som de andre også skulle ha glede av. Det blir liksom ei litt anna lest å jobbe under, må liksom levere.
Jeg trur jeg har klart å fange og lage en video beretning som alle kan ha god glede av også seinere. Og nå i kveld kommer den 5. og det som blir den nest siste episoden fra turen. Jeg hadde tenkt 5 episoder, men det ser ut til av jeg må gjøre en 6. episode for å få med siste dagen og litt fra hjemreisa.
https://www.youtube.com/watch?v=t1_w-Prk9lo
Når den første boksen sprettes 0830 lørdag morra, den siste sprettes mellom 0300 og 0400, ja da er det vel lov å være litt sliten?
Det blei en fuktig og lang tur til Karlstad. Når det nesten går et døgn med jevnt tempo, med å holde væskebalansen på et jevnt nivå, da blir’n litt seig i gangsynet når søndagskvelden kommer. Det er litt slik jeg er nå, litt seig i gangsynet.
Men det ble en veldig trivelig tur detta. Kolleger, gamle kolleger som jeg ikke hadde sett på veldig lenge, mange samlet til en tur til Karlstad. Og riktig trivelig ble det. Det ble så trivelig at veien tilbake til hotellet ble litt ekstra lang, jeg visste ikke hvor jeg var, det visste ikke de andre heller ei stund der, men vi fant fram til slutt 😂
Nå er det en halvtime på sofaen, klokka ringer 0530 i morra.
–
–
–
Det ble omvei tilbake til hotellet, måtte ha en liten pause på veien.
–
–
–
Ja da, er vel mer moro på en fredags kveld etter en laaang uke på jobb…uka var like lang som vanlig, men noen ganger kan ukene kjennes lengre ut.
Denna uka var laaang…
Så når helga kommer ser man jo bare et syn for seg, ihvertfall denna helga, og det er synet av sofaen som trofast står og venter på deg med åpne armer, omtrent som en hund som møter deg i døra med logrende hale. Slik skulle vi ikke få det denna fredagen nei. Neida, Iselin, altså Hyacinth, sendte en melding på Tur-gjengen chatten vår om ønske å gå hodelykt tur til Arons hule. Vi to, Ingeborg og jeg, vi hadde jo ikke hjerte til å si nei, da denna lille skapningen, med liten sekk på ryggen og hodelykt på hue, denna lille tur vennen vår, hadde lyst på denne turen. Så for å være støttende og gode ble vi med.
Vi møttes på Bæreia klokka 1630. Den første biten gikk vi uten hodelykter, men da vi skulle gå av veien og over på sti, da ble det mørkt da. Sekken var pakket kvelden før. To bokser med Monster, to polar brød, 4 hardkokte egg og ei plate sjokolade.
Vi trasket og gikk innover tussmørket. Det gikk veldig fint første delen. Men så kom vi til dissa Torpene som ligger langs ruta, 6-Torps runden, da begynte temaet å handle om spøkelser, gjenferd og ei stund der var vi innom ulv. Jeg er ikke så redd for gjenferd og spøkelser, jeg trur ikke de kan volde så stor skade sjøl om de kan være ubehagelige, og fysiske, det har jeg fått oppleve. Men ulv, det tenkte jeg litt mer på, der vi gikk i området hvor det visstnok skal være observert ulv i elgjakta. Og med to hunder med på turen var jeg litt ekstra våken. Og når Ingeborg fortalte at ho hadde en gang sett ulven i hvitøyet, ja da kjenner jeg at sjansen for ulv trumfer spøkelser og gjenferd.
Nå møtte vi ingen av delene på denna turen, godt var det.
–
–
–
–
–
–
–
Han her veit du. Han skryter så fælt av dissa Crispi Kongsvoll støvlene sine at han går jo ikke utenom vannhulla. Det skulle jo straffe seg litt på denna turen, plutselig sto han med vann til over knea😜 Riktignok uten å bli bløt 😁 Både sko og bukser var vanntette.
–
Hyacinth klagde så fælt på hodelykta si innover til Arons hule, det var jo ikke lys i den “billige Europris” lykta. Men da ho fikk i 3 nye AAA batterier, ja da lyste jammen den lykta også, som slettes ikke er ei dårlig lykt. Det var en LED lenser.
–
Ingeborg hadde ei veldig bra lykt. Det var en oppladbar lykt som jeg har. Men da jeg spurte hvor lenge den varte ble ho litt redd for å gå tom for strøm så ho ringte hjem til gubben for å høre hvor mange timer den varte før den gikk i svart. “Fy faen om den går tom på turen, da ringer jeg gubben så får’n komma og hente meg” var kommentaren. Det skulle vise seg at den lampe skulle visstnok vare i flere dager, sjøl om den ble litt svakere på turen hjem 🙈 Lampa mi varer i ca 8 timer på styrke en og litt under to timer når den står på fullt, da med 900lumen. Overraskende nok var batteri indikatoren fortsatt på fullt da jeg kom hjem etter tre og en halv times tur.
–
–
Nå er vi litt over halvveis i Kautokeino uka, men nå må jeg stå på litt. Jeg har ikke nesten onsdags episode klar…hmmm…også skal jeg til Karlstad i helga 🙈
Må stå på litt i kveld da…nei da skal jeg gå til Arons hule med hodelykt…plutselig kom tidsklemma 😂
–
Det var litt med hjerte i halsen jeg kjørte tur retur Trysil i går.
De materialene hadde jeg sagt skulle opp før helga, og da skulle det bli slik! Så etter jobb i går satte jeg bak rattet på Peugeot’n, kryssa finga og la kursen nordover til Trysil. Det er klart at man blir litt betenkt på å legge ut på en slik tur når man har hatt to episoder med bilen.
I helga som var skulle jeg jo opp og ha en rolig, en meget trengt tur bort. Slik ble det jo ikke. Det ble jo tidenes redningsaksjon. Bilen ble raskt tatt hånd om på verkstedet, klar på mandag. Jeg var veldig glad for rask service hos Aasum Bil og at bilen ble så fort klar. Så satte jeg meg i bilen og skulle kjøre hjem. Jeg kom 500 meter så beip det og lyste i lampene igjen…
Det var bare å svinge inn på verkstedet og sette igjen bilen nok en gang. Det var ei dyse som måtte skiftes første gangen. Men hva kunne det være nå? Timene ble lange mens jeg ventet på svar. Det var ikke så ille denne gangen, det var turboslangen som hadde hoppet av. Med slangen godt festet og skrudd fast var jeg igjen klar for veien. Men nå med en liten klump i magen.
Men nå, 40 mil etterpå har jeg trua på at bilen er frisk igjen. Turen i går gikk veldig fint. God trekkraft og et veldig lite dieselforbruk er vel en indikasjon på at ting nå er i orden. Tur retur Trysil på 0,51L med tilhenger og litt materialer på må vel sies å være bra.
Hele turen ble som en terapi tur. Kjøleskapet i hanskerommet var fylt med energi drikk, bagett og en sjokolade. På anlegget dundret det musikk av ymse slag. Nå er det bare noen dager igjen av uka så kommer det helg. Da blir det en tur til Karlstad, en høstfest tur. Det kan jo bli spennende 😜 for “bremsene” legges igjen hjemme.
Lag en fin dag.
Bilen min, ja den er fortsatt ikke frisk. Hentet den på verksted i går, ei dyse var ødelagt. Blid og fornøyd kjørte jeg den tilbake til jobb. Satte meg med et smil om munn i bilen da jeg skulle hjem.
Turen skulle bli 500 meter så lyser og blinker det i bilen som i et jagerfly som er i ferd med å styrte…så var det bare å svinge inn på verkstedet og sette igjen bilen igjen. Nå er det bra synes jeg!
Så på morran her, før jobb var behovet stort for å dra noen «voksen» låter før jobb.
Ønsker alle en fin dag, men om jeg trur på det sjøl…
Så var det over for denna gangen. Helga kom seint og innholdet langt i fra det jeg hadde drømt om, og den gikk enda fortere. Ladinga som skulle være optimal denna helga gikk jo rett i vasken, ei lading jeg så sårt hadde trengt. Nå starter ei ny uke uten å ha fått ladet noe som helst. Helga har vært bare en dag, ja jeg sov ingenting forrige natta, to dager ble til en, så søndagen kom veldig fort.
I morra håper jeg å få svar på hva som er feil med bilen min. Det behøver jo ikke være så mye som er feil, slike moderne biler trenger alle sine følere og givere for at de skal gå. Håpet er at det bare er en liten føler som har tatt kvelden slik at motoren ikke får de signalene den trenger for å gå.
Så blir det ei uke til å vente på ei ny helg. Det skjer noe til helga også, men det kan vi se litt på når det nærmer seg fredag.
Lag en fin søndags kveld 👍
Bildet er av et lite Torp på runden jeg bruker å gå.
Pakke gjorde jeg på torsdag. Baggen var klar, maten var klar, godis var klart, ja alt var tilrettelagt og klart.
Denna turen hadde jeg glede meg til i ei hel uke. Dagene sneglet seg frem mot fredag, gleden var stor når det endelig var tida for å si god helg og jeg kunne hive meg i bilen og sette nesa nordover i retning Trysil.
Gleden ble kort, ca 14 mil varte den.
Bilen gikk som en drøm, henger’n hang bak med materialer som jeg skulle ha med oppover. Mil etter mil kjørte vi, jeg og bilen, det var mørkt og duskregn i lufta. Men jeg hadde nå god tid, gps’n sa at jeg skulle være fremme rundt klokka 20:45. Jeg tar igjen en buss som kjører saktere enn meg, men med tilhenger bak og litt dårlig sikt var det ikke aktuelt å kjøre forbi. Vi kommer i en motbakke, en av mange vi har hatt på veien.
Så piper det og blunker i instrumentene…
Der stopper all trekkraft i motoren og jeg må bare blunke meg inn til sida og stoppe. På dashbordet lyser det i motorfeil lampa, bilen går i nød modus. FAEN!!! Jeg klarer så vidt å dra tilhenger’n inn på det som ser ut som en nedlagt bensinstasjon. Jeg prøver å stoppe og starte bilen flere ganger, men det er ikke håp. Der ble jeg stående.
Jeg tar en telefon til brorsan. Han setter i gang organisering av en bergingsaksjon. Enden på visa er at både pappa og brorsan må komme oppover og hente meg, bilen min og tilhenger’n som jeg hadde etter bilen min med materialer på. Litt etter klokka 23:00 var de oppe der jeg sto strandet. Nå var det 2 timer kjøring hjem, jeg dro ikke videre på hytta, nå ville jeg bare hjem.
Slik endte helga jeg gledet meg så utrolig mye til. Hva skal man si, ja jeg finner ihvertfall ikke ord. Ikke finner jeg søvn heller, ble ikke så mye som time på øyet i natt, så nå er jeg godt inne i døgn nr to. Øya er store som kaffekopper og henda skjelver. Men man kan ikke legge seg ned for det. Tur til Granli Varden har det blitt tross skjelvende hender og moe knær, det blir nok ikke så seint i kveld.
–
Bilen klarte ikke dra seg opp på biltralla for egen kraft så den måtte ha dytte hjelp for å komme seg opp.
– Voksenstyrt læringspress i barnehagen bør avskaffes. Seksårsreformen var en ulykke som bør reverseres. Ingen av delene har gitt økt læring. Derimot tyder mye på at disse endringene har bidratt til at barn er blitt mindre robuste og sliter med å takle både livet og skolens krav, sier hjerneforsker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Per Brodal.
Denne artikkelen var av interesse når jeg leste den. Sjøl så har jeg 10 år i yrket nå, 10 år på gulvet for å poengtere det. Og med fagbrev som Barne- og ungdomsarbeider fra 2015. Det var i godt voksen alder at jeg måtte omskolere meg og valget falt på Barne- og ungdomsarbeider yrket med jobb i barnehage. Den gangen føltes valget godt, idag er jeg litt mer tankefull på om jeg skulle valgt noe helt annet, da jeg sto ved et veiskille og måtte omskolere meg. Yrket den gangen ga mening, en meningsfylt hverdag. Som en voksen i barnehagen var det din oppgave å være en trygg, god og voksen person som veiledet, ga barna gode midler til å gjøre gode valg, bruke ord i stedet for handling når det oppsto konflikter. Lære barna å reflektere over sine handlinger, hva deres handlinger hadde å si for de som var rundt dem, hvilke påvirkninger dårlige og gode midler hadde. I en slik prosess ligger også det å være en god, tydelig voksen som satte rammer rundt barna, en trygg stødig voksen.
Det er nok slik i dag også?
Jo da, det er nok slik i dag også. De samme verdiene ligger der. Alt dette skal du være, og mye mer enn vi ramser opp her, dette er en blogg, ikke en Dr. avhandling. Men det har skjedd en del endringer i denne barnehage verden over årene. Det har kommet opp en styggedom, påstår jeg. Det har blitt mer og mer viktig med “drift” og tabeller, grafer og poeng skår. Jeg kan ikke ikke snakke for alle som jobber i barnehager rundt om kring, jeg får stå sjøl for det jeg sier. Men i løpet av de 10 årene jeg har vært i denne bransjen har jeg sett at det å skåre på brukerundersøkelser, tester og observasjoner har overskygget det genuine arbeidet man skal ha fokus på med barna.
Det er veldig i vinden nå om dagen at man skal bli observert ansatte som kommer i fra ander barnehager, observasjonen har et navn, de som jobber i barnehage veit hva det er så jeg nevner det ikke her. Her blir man også skåret ut i fra skjemaer som er laget av en gruppe mennesker som har en formening om hvordan man skal ha det, og være i barnehage. Disse observatørene kommer innom avdelingene og sitter og observerer i ca 15 minutter om gangen, så går de ut, så kommer de inn i rommet igjen i ca 15 minutter. Slik gjør de noen ganger, mens de noterer på sine skår skjemaer. Å komme inn og ut av et rom og skulle si noe om hvor godt eller dårlig man har det på avdelingen stiller jeg meg veldig undrende til. En barnehagehverdag er fylt med masse elementer, det er overganger, situasjoner mellom barn, mellom voksne og barn, det er overganger, det er mange ganger man har for lite voksne i rommet osv. Pauser skal avvikles, møter som skal deltas på. En barnehagehverdag er hektisk. Men her skal altså en person komme inn og ut av avdelingen for å gjøre en skår, gi en poengsum.
Det er særlig tre endringer i barns oppvekstsvilkår de siste 30–50 årene Brodal og Lunde er bekymret for:
Skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar en stadig større del av barnas tid. Dette fører igjen til økende voksenstyring av livet, med tilsvarende redusert tid for fri lek.
Organiserte fritidsaktiviteter, organisert! Dette er noe som allerede starter i barns liv når de går i barnehagen. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt “nå må du forte deg, vi skal på dans, riding, turning, fotball…jeg har mat i bilen på veien dit”, eller vi må forte oss å spise middag for vi har dårlig tid osv”. Det legges opp til stress fra morgen til kveld. Opp om morran, i barnehage, fort inn i bilen og ut på en voksenstyrt aktivitet så fort dem blir hentet.
Jeg hadde en diskusjon med en kollega en gang om temaet. Jeg påsto at foreldrene idag har minimal, eller altfor liten grad av oppdragelse på sine barn, de har dem jo knapt. Kollegaen var ikke helt ening, men når jeg telte opp timer i barnehage og skole, skolefritids og styrte aktiviteter så var det ikke mange timene igjen til foreldrene.
– Leken er avgjørende for å utvikle indre motivasjon, lære seg å ta beslutninger, løse problemer, utøve selvkontroll og følge regler. Det er også gjennom lek barnet best lærer seg å regulere egne følelser, etablere vennskap, komme overens med andre og oppleve glede.
– Får du for lite av dette kan det gi dårligere mental helse og motstandsdyktighet. Satt på spissen vil jeg si at vi hindrer barna i å utvikle egenskaper de er helt avhengig av for å mestre både skolen og livets tøffe erfaringer, understreker Per Brodal.
Med så mye tilrettelagt aktivitet og styring fra voksne tar vi fra barna muligheten til å være kreative og finne på ting sjøl. Hva gjorde vi før? Jo vi gikk ut sammen med venner, fant på leker vi ville leke og så gjorde vi det. Vi var høyt og lavt, vi falt, vi slo oss, vi ble plastre og sendt ut igjen. Ingen tok skade av en slik lek, vi lærte oss å passe oss, vi lærte gjennom egne erfaringer å ta valg. Det er faktisk slik at det er ikke farlig å slå seg litt.
Men hvem er vi voksne i denne verden? Har vi blitt en yrkesgruppe som er der fro barna eller for oss sjøl? Har det blitt slik med alle testene og skårene at vi har mer fokus på å få høyest poeng skår, være den beste voksne, på en tabell? Jeg føler at det er det vi blir skåret på, det legger en feil føring på både skole og barnehage, vi skal være der for barna, ikke tabellen, som blir brukt til å måle hvordan vi står i forhold til andre barnehager. Det genuine kan ikke måles med poeng og tabeller. Den genuine voksenperson setter grenser, er en god stødig voksen, ikke en som tilfredsstiller barna for å skåre på en gitt tabell.
Men hva veit vel jeg, en barne- og ungdomsarbeider med 10 år i yrket.
Les artikkelen fra hjerneforsker Per Brodal og barnepsykiater Charlotte Lunde. Link her.
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
