Ukene går unna i en fei.
Er det rart året går fort når du hele tida går og venter på at helga skal komme.
Ukene går unna. Det kjennes ikke slik ut når du står der på mandag og ei ny uke ligger foran deg, da er det som å se inn i et mørkt svart intet. Å gå inn i ei ny uke er som å hoppe ut i et svart hull med vakuum hvor ingenting gir gir deg noe påfyll, engasjerer eller utfordrer deg noe som helst vis. Å gå inn i ei ny uke uten utfordringer er som å kjenne hjernen råtner og visner bort.
Skal jeg tegne et bilde av hva jeg føler jobben tilfører hverdagen, ukene, så er dette jeg det beste jeg klarer å beskrive det som denne morran etter en kopp kaffe og fyr i ovnen. Helgene derimot, de kan jeg fylle med det jeg sjøl vil. Det gir påfyll. Ikke alltid av masse ting, noen ganger trenger du bare ei helg med…ingenting!
Når du kommer inne døra. En ny dag står for tur, kort fortalt.
Jeg står opp om morran etter ei natt, noen ganger har jeg sovet godt, andre ganger har jeg ikke sovet i det hele tatt. Jeg tar nå en kopp kaffe ved spisestue bordet og hører litt på radioen. En veldig koselig morgen rutine som gjør at dagen starter bra. Den lille JBL DAB radioen gir en akkurat passe fin lyd som fyller rommet med prat og musikk uten at den overdøver stillheten.
Jeg setter meg i bilen. Jeg har ca 30 minutter til jobb. Bilen fylles enten med musikk fra Spotify eller musikk fra appen til Radio Norge. Jeg veit så godt hva som møter meg når jeg kommer fram, men jeg sitter og prepper meg sjøl om å klare å ta det som møter meg når jeg går inn døra.
Men…
Jeg parkerer bilen utfor jobben og går inn. Jeg står i garderoben og skifter sko og henger fra meg jakka. På andre sida døra hører jeg lyder, jeg ser på klokka. Det er fortsatt 6 minutter til jeg begynner, jeg tar turen innom kjøkkenet, jeg går ikke inn på avdeling før jeg absolutt må i håp om at skriking, grining og surving har avtatt litt før jeg må inn. Da klokka er slagen må jeg inn, jeg har faktisk ikke noe valg, dette har nå vært yrket min gjennom de 12 siste årene. Men nå, nå er jeg gått lei!
Jeg tar opp døra og går inn i et rom fylt med surving, grining og skriking. Slik starter arbeidsdagen min 😣 Og før du kommenterer at dette er en sårbar situasjon for barn, at mamma og pappa leverer og reiser på jobb. Jeg kan dette, jeg har jobbet med dette i 12 år! Men jeg, jeg orker ikke dette lenger!
Etter 12 år og og straks skal fylle 51 år så har jeg fått metta mi på dette!
Jeg har ikke mer igjen, det tomt, jeg har ikke mer å gi i slike situasjoner, jeg har blitt et vakuum når det kommer til å starte arbeidsdagene mine på denne måten.
Som å gå inn på soning.
Det kjennes slik ut, at jeg går inn på en sonings anstalt når jeg går inn døra på jobb. Da du går inn døra der så er du lenket til du skal hjem. Det er ikke bare jobben min som er slik, det er vel de fleste jobber som er slik at når du har kommet på jobb så er det veldig vanskelig å gå derifra før du slippes ut etter endt arbeidstid. Men slik føler jeg det er når jeg kommer på jobb, jeg møter til soning og er lenket til plassen til jeg skal hjem. Jeg tror faktisk å reise på ei tom celle å sone hadde vært bedre, der ville det ihvertfall vært stille. Min soning celle er fylt med skriking og grining, det er jo reine tortur kammeret.
Det har ikke alltid vært sånn.
Det har ikke alltid vært sånn. Det var en gang jeg var helt oppslukt i dette yrket. En gang så virkelig glødet jeg for dette yrket. Når vi kommer til verden stiller vi med blanke ark, på normalen så er vi alle like og har de samme forutsetningene for å bli den beste versjonen av oss sjøl. Men du trenger veiledning til å bruke gode midler få å oppnå de ønskene og målene du har. Dette var utrolig interessant å jobbe med. Gå på måljakt, “ønske” jakt og finne ut hva de små ville og gi veilede dem i å bruke gode midler for å nå målene sine, reflektere over målene sine og om det var mål som kunne oppnås og innfris. Gi dem evnen til å reflektere over hvordan egne handlinger påvirket andre og omgivelsene deres. Jeg brant virkelig for dette. Vi var de voksne i rommet som ga dem frihet til å vokse innenfor gitte rammer. Rammer og forutsigbarhet gir trygghet.
Helt uholdbart.
Det som en gang var et glødene yrke har svalnet og vitret bort for min del. Temaer og arbeidsverktøy som ga så utrolige gode resultater er blitt skiftet ut med temaer og metoder hvor man måler “rommet” og setter poeng på et lite øyeblikksbildet. Et øyeblikksbildet som kan være basert på en hel formiddag med utfordringer, her settes poeng uten å kjenne til hva årsaken til foranliggende årsak til hvordan det er i rommet når man kommer inn og skal observere…en helt forkastelig måte å måle et rom på!
På søken.
Ja det er kommet dit hen at jeg nesten desperat er på søken etter å komme meg vekk fra yrket. En jobb skal være noe som gir deg energi og engasjement. Og la meg få stoppe deg her med en gang før du kommenterer. Det er ikke bare DU som skal gi og gi til jobben, ja jeg veit at du får lønn for å gjøre en jobb, men skal du som arbeidstaker klare å gi så må også jobben gi deg noe tilbake, det svinger begge veier!
Jeg følger med på ledige stillinger. Men det er ikke mange ledige jobber her ute på landet. På små steder så går mye av jobbene gjennom bekjentskaper, det har sin fordel å kjenne noen som kjenner noen. Jeg faller nok litt utenfor der, jeg kjenner mange, men ikke godt nok til at det åpner for å komme inn i andre yrker. Og når jeg er på søken så ser jeg jo etter yrker jeg kunne tenkt meg å gå over i, jeg søker ikke yrker jeg er usikker på om jeg vil trives i. Men når du har 12 år i ett yrke, et fagbrev i det yrket og søker over til helt andre bransjer så er svarene at man ikke har nok erfaring til å bli vurdert til stillingen. Så man sitter litt fast, de 12 siste årene har jeg bare erfaring fra denne bransjen som jeg nå vil langt langt vekk fra.
Ærlig.
Det var en kommentar på en post jeg hadde her som sa at jeg beskriv livet så godt. Det er nok slik jeg er, sjøl om jeg alltid har vært litt forsiktig med å være helt ærlig i det jeg skriver, litt filter har jeg hatt, tatt litt hensyn. Men ett nyttårsforsett hadde jeg i år, til meg sjøl, det er å si ting som de er, hva jeg mener og hva jeg tenker, uten filter. Og det har nok omgivelsene mine fått kjenne på litt allerede, jeg legger ikke lenger to finger i mellom for hva jeg mener og tenker. Dette er livet! Det kan bli ubehagelig og det kan faktisk hende det blir bedre 🤔
Bilen min.
Litt kort om bilen, denna stoppet også. Siste helga før Jul var det bare så vidt jeg tok meg hjem fra Trysil, kom meg hjem på gårdsplassen så var den død. Måtte hentes på bil tralle. Så hadde det ikke vært for brorsan og pappa så hadde stått helt brakk uten bil. Får bare håpe at den snart kommer tilbake og at den da går som ei kule, som den gjorde før den stoppet. Er det ikke slik det er da, alt virker til det stopper 😂 Men jeg har trua på at de som har den finner ut hva som er feil og dem klarer å fikse den 👍
V70’n skal jo være på veien, på vei til ett eller annet sted, ikke stå stille på verkstedet 😉
Lag dere en super fin lørdag 🥳