Påsketuren med pappa ble en liten film. Joda gitt, farsan ble blåst over ende, men det endte ikke verre enn at vi kom oss frem til hytta med alt i pulken. Matlaging og en skitur til Gnolla ble det også.

Jeg trodde vi var forbi detta nå!

Sommeren kommer snikende på, håper jeg, det gjør ingenting om den kommer nå, som Julekvelden på kjerringa. Men det ser ikke slikt ut, til at vi skal bli overrasket riktig ennå.

En annen ting sniker seg på, en ullen følelse, en feber følelse jeg trodde jeg hadde klart å glemme, legge bort og slette for alltid. Men det ser ikke slik ut, det gir seg aldri! Du kan prøve å komme deg rundt ei stund, gå omveier og se en annen vei…

Feberen dukker opp hver gang jeg hører lyden, hver gang jeg ser deg på veien, prøver å se bort, prøver å ikke snu meg…jævla fuckings Harley Davidson!!!

Aldri skulle jeg ha slik sykkel igjen…jeg hadde funnet plassen på Goldwingen…den er borte…nå dunker kroppen mot V-Twin igjen…shit!

Men nå skal jeg prøve å holde meg til Varaderoen i sommer, jeg lover ingenting…jeg sa PRØVE å holde meg til Varaderoen.

Lag en fin dag, det er lille lørdag 😉

Eller har behov for detta.

Men i dag var jeg så føre var at jeg faktisk var i frysern og hentet frem et beta med fisk, på morran, det var jo ikke så dumt det, bare at jeg nesten hadde glemt at jeg hadde tatt opp denna fiskebiten, det vil si…jeg hadde glemt det.

Så da jeg kom og så at denna betan lå på benken måtte jeg jo bare koke opp noen poteter, skrelle ei gulrot og dele opp et eple til maten. Og det skal vel skrytes litt, detta var godt.

Utepils og utekaffe.

Det taes ikke utepils her i dag, nei nå står jeg på tur for å gjøre meg en liten sving med Varaderoen. Men det var knall å sitte her på verandaen og nyte en kopp kaffe og et par sjokoladekjeks etter middag. Nå er det ut og kjøre.

Dørstokkmila.

Bare jeg får hæla på gulvet så er mye gjort, men det å få hæla ut fra sengekanten og ned på gulvet, ja det kan noen ganger være…ehhh det er  dagens lengste dørstokkmil, ihvertfall denna morran!

I dag ble det ei laaang dørstokkmil…

Så kommer trangen tilbake.

Ja sjøl om jeg har sagt, skrivi det, og ment det, det går ikke å holde seg unna.

Jeg sa i går at jeg ikke skulle mer ut når det var så kaldt, men det sier jeg hver gang jeg fryser, så får jeg igjen varmen og så er vi i gang igjen. Det er knapt så det holder plussgrader, snøen møter vi mer enn en gang på veien, men kjøre må vi.

I dag ble det tur med dissa trivelige folka. For min del havnet trippteller’n på 173km idag, kalde kilometer om jeg må få bemerke det 😉 Men kjørte kilometer er kjørte kilometer.

Litt seinere i uka er det spådd snø, vi får kjøre mens vi kan, sjøl med kald luft, før snøen legger seg på nytt.

Helga har bydd på litt ymse, det skal bli godt å komme på jobb igjen i morra…

Ensom står du der med kroket rygg

Langt inne i skogen har du gjemt deg

Stille står du bøyd med blikket ned og håper du er trygg

Med raske steg vandret jeg din vei 

Var vi begge litt ensomme 

Var det derfor du sto der og ventet på meg

Vi kunne slått følge og nye stier sammen gått

Men dine røtter står støtt og dypt

Blå står du der så varm med en tåre fra morgenduggen du har fått 

Ingen trenger å stå med kroket rygg

Ensomhet kan komme i mange former

Ensom sammen, ensom alene, så lenge du er trygg 

Men mat er mat og nå var det ikke mat jeg hadde mest myst på.

Nei nå hadde jeg et veldig sterkt ønske om Super Chips med dip og en kald øl.

Her skrus det helt ned på tomgang med ønske om en god fredag 👍🏻 og STOWAWAY på Netflix.