Det var ikke de siste 9 som ble problemet.
Nei det var ikke de siste 9 kilometerne som ble problemet, det skulle vise seg å bli så mye mer enn det. Alt starter med helt andre utfordringer.
Jo nå skal du høre. Jeg har jo som vanlig pakke og gjort alt klart til turen. Bilen er klar, hengeren er klar med fresern på, tanken er full, skiene ligger baki. Jeg reiser rett fra jobb, gleder meg veldig til turen oppover. Samtidig så tenker jeg veldig på de siste 9 km opp til fjellet, opp Bittermarka vegen. På YR står det at det har kommet litt snø, og det blåser litt. Med vind der oppe så behøver det ikke snø så veldig mye føre veien gyver igjen, slike snøfonner kan være spennende å kjøre gjennom med bare fremhjulsdreven bil og tilhenger bak.
Men så, så kommer jeg meg til Namnå, der stopper det opp. Ja der stopper bilen min igjen. Samme som sist, den turen jeg hadde kun hadde 2 mil igjen til Trysil sentrum. Motor lampa lyser, bilen går i nød modus og det er bare å svinge inn på sida og ringe. Pappa kommer og tauer meg til Kirkenær. Jeg får låne bilen hans oppover, hengern kobles til Pajeroen og jeg fortsetter turen til Trysil.
–
Nå har det blitt kveld og bekmørkt.
Detta tok jo litt mer tid enn det jeg hadde sett for meg, nå er det blitt svarte natta. Men jeg spenner nå på meg skia, slenger sekken på ryggen og freseren på kjelken i en stropp rundt livet. Så går jeg innover mot hytta. Men nå er det mørkt, jeg ser nesten ingenting rundt meg. Vinden har akkurat så mye drag at jeg går i min egen utpust, den legger seg på brillene og etter hvert som jeg blir varm så legger varmen seg på brillene, det dugger helt igjen og jeg blir praktisk talt blind.
Jeg mister helt og holdent retningen, referansepunkter rundt og hvor langt og hvor lenge jeg har gått. Det er ingenting rundt meg som er kjent, verken terreng eller vegetasjon er kjent for meg. Men jeg går på og tenker at det går saktere å dra en kjelke etter seg og ha sekk på ryggen. Jeg mister helt tid og sted. Hode mitt surrer med tanker om at bilen min igjen har stoppe, med de samme symptomene som sist. Den smellen kom 6700kr for ei dyse som sviktet. Alt jeg tenker på er at jeg igjen skal ut med 6700kr for ei ny dyse…det gjør noe med hode mitt, det preger meg veldig. Det er ett dårlig utgangspunkt å gå ut i mørket med når man har slikt å tenke på.
Dagen hadde vært lang, jeg hadde kun spist ett lunsj måltid før jeg satte meg i bilen. Nå da jeg begynte å dra kjelken med freseren på 55kg etter meg, sekken på ryggen med oppakning for ei helg på hytta begynte jeg å gå tom for krefter. Til slutt så måtte jeg bare sette i fra meg kjelken og freseren der jeg sto, jeg kjente faktisk at jeg begynte å bli redd for å ikke ta meg frem. Kroppen var helt tom. En boks med energi drikke var jeg nedi sekken og fant. Da jeg hadde fått i meg den var det nesten så jeg kastet opp.
Dette begynte faktisk å bli ubehagelig.
Til slutt måtte jeg bare sette i fra meg freseren og kun ha fokus på å komme meg frem til hytta. Jeg hadde ingen aning om hvor jeg var, alt var helt ukjent. Så jeg begynte å gå sporene mine tilbake, uten freseren. Jeg gikk og gikk, uten briller, de dugga helt igjen. Uten briller er jeg så godt som blind. Helt hjelpelaus. Etter å ha gått ei god stund så jeg det blinket i noe, noe som så ut som refleks. Jeg tok den retningen, og der, der var det ei hytte jeg kjente igjen. Da skjønte jeg hvor jeg var, herfra var det 2-3 hytter til hytta vår.
Skal si det var ett godt syn når lyset fra hodelykta endelig traff veggen på Myra hytta. Da var jeg helt skjelven i beina og kroppen. Lårene var som skjele som ikke har fått stått lenge nok i kjøleskapet, mer rennende enn fast. Nå var det på med varme, koke vann og få i seg noe mat. Freseren skulle jeg hente dagen etter.
Men den freseren fant jeg aldri igjen.
Dagen etter, altså i går, så hadde det snødd og blåst. Alle sporene mine var borte, det var ingenting å gå etter. Og da jeg gikk utpå der på kvelden så var det helt svart, ingen briller. Jeg kjente ikke igjen noen ting da jeg kom utpå der i dagslys. Jeg gikk frem og tilbake, på kryss og tvers. Jeg gikk over skisporet jeg hadde krysset på kvelden, utover og innover. Jeg prøvde å gå tilbake til utgangspunktet jeg hadde hatt på kvelden og prøve å gå i en slik retning jeg hadde en formening om at jeg skulle ha hatt. Men nei, det var helt fånyttes.
Etter litt over 2 timer og nesten 8 km på ski for å leite ga jeg opp. Nå var humøret og tankene så mørke at jeg tenkte at nå er det bare å pakke og reise hjem, og det gjorde jeg. Da jeg kom inn på hytta igjen pakket jeg ned alt i sekken og satte meg i bilen og dro hjem. Det var den hytte helga. Nå sitter jeg bare å tenker på bilen min, som igjen har svikte. En bil jeg egentlig trives så utrolig godt med, men hvorfor skal detta skje igjen? Man får lyst til å gi fullstendig opp!
Ikke tapt.
Det hjelper å være kjent. Og kjent er brorsan. Da jeg forklarte til han hvor jeg hadde gått så hadde han en formening om hvor jeg kunne ha vært. Han har mange timer og mil i dissa områdene, han er vel mer kjente der enn rypene sjøl. Med Tiril og Milla i bånd gjorde de turen ned på myra, området der jeg hadde vært på natta. Og trur du ikke han fant skisporene mine og gikk på de, og der, der i villmarka, der fikk han øye på freseren bortmed ett bjørkeris. Så nå er freseren på vei til hytta allikevel med jeger og kjentmann.
Denna helga skal jeg stryke over med ett pennestrøk, den vil jeg aldri ha tilbake. Nå skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke tenke for mye på bilen som står, men ta det som måtte komme. Hvilket annet valg har man?
