Jeg føler meg ikke mye verdt etter detta.
Tanker har jeg, meninger har jeg og ofte deles de her. Så her kommer noen tanker, som det innimellom bruker å gjøre.
På egne bein. Jeg har stått på egen bein i ett par år nå. Det vil si jeg har ei lønning, en inntekt jeg har å støtte meg på. Jeg er 49 år, har jobbet siden jeg var 21 år gammel og nå de 10 siste årene har jeg jobbet i barnehage, de 8 siste årene på samme plass. Her jeg står nå har jeg full ansiennitet, jeg kommer ikke høyrere på lønnsstigen enn der jeg er nå. Men det er ikke høyt nok skal vi forholde oss til dagens krav til inntekt. Jeg tenker da på inntekt i forhold til det å kunne kjøpe seg en bolig. I dag leier jeg bolig, jeg trives utrolig godt her, kunne godt ha blitt her, men det og ha sitt eget er jo noe man drømmer om.
Men etter ett møte (tlf, mail) med banken min, hvor jeg har vært kunde i snart 30 år fikk jeg vite hva jeg er verdt, jeg ble ikke noen gladlaks av svaret.
Jobben min, den jobben jeg gikk inn i for litt over 10 år sida, jobben jeg så genuint var interessert i, jobben med mening, jobben jeg tok ett fagbrev i og følt var noe av det viktigste man kunne gjøre i samfunnet, den jobben, den jobben er ikke verdt noe når du kommer til banken og skal spørre om ett lån til bolig. Jobben min ligger 160.000kr under landsgjennomsnittet i årslønn! Den lønna er ikke god nok til at jeg, aleine, kan komme til banken og få meg en egen bolig på. Den lønna gir, ifølge banken, ikke meg god nok betalingsevne til å kunne få ett lån. Ikke en gang ett lån på 1.500.000kr mener banken at min lønn kan svare for. Der fikk jeg vite hvor jeg står, hva jeg er verdt.
Så det har gått mange tanker i hode mitt tilbake til den dagen for 10 år sida da jeg sto ved ett valg og skulle velge, den gangen jeg måtte omskolere meg, var det ett riktig valg? Nei, jeg trur jeg ga svaret over her. Det valget har kostet meg en hel del, og det koster ennå og vil koste meg langt inn i fremtida. Det er ikke en bærekraftig lønn å leve på!
Da vil vel noen si at det går an å videre utdanne seg, bli noe mer i yrket og få høyere lønn. Akkurat det skal jeg fortelle om en annen gang, de tankene har jeg.
Men nå er det på tide å reise på jobb. Det blir seint idag. Dagen starter litt tungt her, men det er bare to dager igjen så er det helg og jeg lurer på om jeg skal få dratt inn snøfreseren inn på hytta, det har snødd flere dager denne uka der oppe så det er nok behov for litt snø fresing der. Og lurer du på hytte…jeg eier ingen hytte, men jeg er så heldig at jeg har tilgang på hytte i Trysil. Husk hva jeg skriver, banken mener jeg ikke er kredittverdig på barnehage inntekt.
Lag en fin fin dag, det er snart helg for jeg er tom.
Ta det ikke personlig, kjære deg. Det har “alltid” vært beintøft å leve alene. Den ene gruppa i landet som absolutt alle gir fullstendig faen i.
Jeg sto på samme sted i 2006. Alene igjen, hjemløs, innkvartert hos snill bror. Økonomisk tenkte jeg aldri annet enn at jeg var et prakteksemplar. Egenkapital på 200.000, høyskoleutdannet med trygg, fast 100% stilling som rådgiver i offentlig sektor og en levelig lønn. Hatt tidligere bolig- og billån, uten noensinne å be om betalingsutsettelser eller rentefritak. Oppdratt med at kundelojalitet til banken ville lønne seg.
Banken sa nei til nytt boliglån….. Fordi jeg var enslig, fordi jeg ikke hadde forsørgeransvar for barn. Jeg har aldri følt meg så liten, så lite verdt, og så ydmyket som den dagen. Det de kunne strekke seg til å tilby, det ville jeg ikke få kjøpt noen som helst bolig for.
Det var bare å bite tenna sammen og dra på bank-shopping. Føler meg fremdeles heldig, som fikk et ja i første nye bank jeg snakket med.
Mer utdanning er neppe svaret. Kanskje med unntak for de få som får lønn under utdanning, og studiekostnader dekket av arbeidsgiver. Vi regnet faktisk på det, i ett av økonomifagene på høyskolen. Jeg fikk permisjon uten lønn fra full jobb som kontorfullmektig for å starte studier som 24-åring. Det kostet meg 3 års tapt arbeidsinntekt, 3 år med opptak av studielån å tilbakebetale. Summa summarum var det vemmelig nærme pensjonsalder før jeg faktisk reellt ville ha økonomisk handlefrihet godt over en som “bare” hadde fortsatt i samme jobb.
Siden livet ble som det ble, så kom jeg jo aldri dit. Men jeg valgte utdanning for å kunne jobbe med det jeg ønsket meg, og som hadde mening for meg. Det hadde verdi i seg selv :).
Neimen ikke lett nei 😪
Ja det er sånn man oppdager etterhvert, resultater av valg man har tatt for alt for mange år siden. Dnb har såkalt ungdomslån, men det er vel en 10-15 år for seint for å få det innvilget. Jeg er også i samme situasjonen, ei inntekt og leier hus. Jeg kjøpte aldri noe hus, fordi jeg skal jo liksom ta over gården på sikt og bor i hovedhuset nå. Foreldrene mine bor i nabohuset, men disse spreke pensjonistene gir seg jo aldri. Nå er jeg for gammel til å ta over, og løpet er vel kjørt for å få seg eget hus. Så da må man vel bare gjøre det beste ut av det på sikt…