Den første snøen og helgene har noen felles trekk.
I går kom årets første snø, det varte noen timer så var den vekk. Men koselig var det. Endring i omgivelsene som et snøfall gir er nok til at man blir litt glad, men det endrer seg nok når det kommer så mye at man må måke den en til to ganger om dagen. Men koselig var det nå at det kom ett lite dryss i et par timer. Så kom holka med varmegradene og regnet.
En gåtur ble det i det “fine” været. Godt å kjenne litt på elementene igjen.
Det er som med helga. Den kommer og går like fort som vinterens første snøfall. Nå sitter vi her med kaffekoppen og ei ny uke har startet. Denne uka har bare fire dager, det er en kjærkommen velsignelse.
Whisky’n jeg hadde spart til den dagen jeg fikk mitt eget hus har stått på overtid. Den skulle egentlig vært spretta i sommer, men man har sånt å gjøre hele tida så det har ikke blitt anledning til å dele den. Så på fredag tok jeg opp den og skålet for meg sjøl og egen bolig.
Helga startet med full husvask. Det tok sin tid, men det er veldig tilfredsstillende å kunne sette seg i et reint hus når helga starter. Uka starter med en kopp kaffe foran pc’n. Så får vi se hva denne uka bringer, jeg veit vel egentlig det, det er det samme alle de andre ukene inneholder 🤷♂️
Ulf Lundell fyller stua med denne fantastiske teksten en tidlig søndags morgen. På gulvet sitter jeg med fyr i ovnen og en kopp pulverkaffe. Ute er det spådd snø, venter litt på snøen, venter alltid litt på den første snøen. Har jeg glemt at i vår var jeg veldig ferdig med snøen og ønsket bare at den skulle forsvinne?
Det er vel endringen som snøen kommer med som gjør at jeg venter på den, som med alle årstider, årstider er endringer. Endringer og forandringer, noen ganger trenger vi det for ikke å gå fast i hverdagen.
Er det ikke rart, mens jeg sitter her og skriver om snøen så faller de første fnuggene utenfor vinduet mitt. Men det blir ikke lenge de får ligge, det er spådd mildvær og regn litt lenger utpå dagen. I dag kommer endringer litt for tett, snø og så regn.
Jo jeg trives godt i åpne landskap, men det kan også være godt å sitte foran ovnen en søndags morgen med en kopp pulverkaffe og bare se inn i flammene.
Du trenger utfordringer, det er det som driver deg fremover.
Kan det være mørketida, eller er det mangel på innhold og utfordringer som gjør at man faller som ett vissent løv en sein høstdag?
Du veit når dagene er så fulle at du nesten ikke veit hvordan du skal rekke alt, du kjenner på det populære uttrykket tids klemma. Ett uttrykk jeg har uttalt er ett resultat av dårlig planlegging og prioritering.
Jeg står litt i en posisjon hvor dagene har lite, eller er helt uten utforinger og det kan nesten være verre enn å ha for mye å gjøre. Tomme dager uten at du blir utfordret, utfordringer som gir deg en drive. Det er ikke alle utfordringer som gir deg den driven til å yte og gi, jeg tror det er veldig individuelt hva som gir denne følelsen av at man lever.
Nå om dagen er det ikke noe i min hverdag som gir meg noe som gir meg den driven, gnisten som tenner mitt engasjement. Dagene er rett og slett helt tomme for interessant innhold og utfordringer som gir denne driven.
Det som før en gang ga meg denne driven har fullstendig blitt fraværende. Jeg antar at man etter hvert våkner og skjønner at det man en gang ga alt for ikke er oppnåelig. Da går hverdagen fra å være en drøm du trodde på til å bli en hverdag du ser ikke matcher drømmen, da visner man som et løv en sein høstdag.
Så får man prøve å rette fokuset over på noe annet som igjen tenner gnisten, engasjementet og gir deg driven igjen. Jeg har bare ikke funnet hva det er ennå, det er en overgang.
Vi fikk prate med en kar som vokste opp i området.
Turen til Finnskogen, Velgunaho og Røjden korset ble en kjempe fin tur. Ikke bare er det spennende å besøke slike steder, men helt tilfeldig så møtte vi en kar som guttunge hadde vokst opp ved siden av Velgunaho og i området der Røjden korset ligger.
Han kunne fortelle om Velgunaho og hadde en teori om hvordan korset hadde oppstått i bakken ved Røjden.
Korset har jo alltid vært et mysterium. Hvordan ble det til og når kom det dit? I denne videoen får vi kanskje svaret, ihvertfall en forklaring som kan være veldig sannsynlig.
Igjen tusen takk til denne karen som tok seg tid til en prat med oss når vi besøkte stedene.
Det er ikke alle ganger man får de opplevelsene man ønsker seg, og det er kanskje de vi skal tru mest på?
I går gjorde jeg og Roffen oss en tur til Finnskogen. Nærmere bestemt til Røjden og hjemstedet Velgunaho. Dette var en gang i tida ett hjemsted der det bodde folk som levde sine liv, jobbet hardt fra morra til kveld for å få mat på bordet. Men dette stedet fikk en avslutning de fleste av oss helst ser at vi kan være foruten. I 1903 hadde de fått nok og tok med seg det de eide og flyttet.
Det kan leses om Velgunaho på nettet på mange linker, her er en av dem med ett kort innblikk – Velgunaho.
Jo når det oppstår krefter som hiver gjenstander rundt i rommet, presten får bibelen revet ut av hendene sine og verken benker eller bord får stå stille, da er det ikke liv laga å bo i ett slik hus.
Men slike ting som ikke kan forklares trigger jo nysgjerrigheten til noen av oss, vi som har opplevd litt av det samme sjøl. Jeg kan ikke påberope meg å ha sett ting fly igjennom lufta og ting som blir borte. Men nok av skritt i trapper og over gulvet har jeg hørt til at jeg ikke kan si at jeg ikke trur på at det er noe her vi ikke kan forklare. Og hvem er det som legger seg over meg om natta, og noen ganger kan sto ved sengekanten min? Ja man kan lure noen ganger.
En prat med naboen til Velgunaho.
Vi var utrolig heldige på turen vår i går. Vi møtte naboen, han som som liten gutt vokste opp rett i nærheten til Velgunaho. Han var bare en liten gutt den gangen, men kunne fortelle litt om stedet til oss. Som han sier så er det mange historier fra de som har vært og besøkt stedet, han har et lite smil om munnen da han forteller. Men som han også sa, når kjeler flyr gjennom lufta så er det litt vanskelig å bortforklare det. Det var hans bestefar som hadde mest kjennskap til stedet. Han var en ung mann på den tida og var ofte og hjalp til der oppe på Velgunaho. Men han var litt sparsom å prate om hendelsene.
Da familien fikk nok der oppe og dro sin vei var når en fastmontert kjøkkenbenk for opp i taket med en smell og falt ned på gulvet igjen knekt i to, da var nok blitt nok. I 1903 dro de fra stedet.
–
Ruiner.
I dag er det bare ruinene igjen der det en gang sto et hjemsted. Vi var der oppe med kameraene våre. Det var stille, både i skogen og for hendelser. Om vi skal ta frem noe vi ikke helt skjønte så var det noe problemer med kameraene, det har Roffen opplevd før her oppe. GoPro kameraene har en tendens til å ha noe glitcher, de kan i tide og utide skru seg av. Men at kamera skrur seg på når det er stengt, den var ny. Jeg spurte Roffen om han hadde opplevd det før, men nei den var ny. At kamera skrur seg av er ikke unormalt, men at det skrur seg på OG svitsjer over til foto-modus, den var ny også for Roffen. Så kanskje det ikke var helt stille rundt oss tross alt. Det ene kameraet var også tomt for strøm da vi kom opp. Det tar ca 10 min å gå opp til området, batteriet var på 98% da vi gikk fra bilen og når vi kom opp var det tomt. Ja vi kan jo bare undre oss over hva årsaken til det kan være 🤷♂️
–
Video av turen.
Mitt Insta360 hadde ikke noen problemer på turen. Jeg lot kamera gå under hele besøket vårt. Men det jeg syntes var veldig moro og satte utrolig stor pris på var praten med han som vokste opp i nabohuset. Han bor nemlig i dag i et hus rett på andre sida veien. Han kom og slo av en prat med oss da vi kom tilbake til bilen. Det var veldig moro å høre hans fortelling fra Velgunaho. Jeg spurte om jeg kunne få la kamera gå når han fortalte og det fikk jeg. Så hele praten med han fikk jeg filmet. Men ikke bare om Velgunaho, men han hadde også en teori om hvordan Korset på Røjden oppsto. Dette var veldig interessant og utrolig moro å høre.
En video fra turen skal redigeres og kommer etter hvert.
Takk til Roffen som ble med og viste meg Velgunaho. Det ble en kjempefin dag i går, og vi fikk virkelig et godt innhold på turen.
–Jeg kan jo veien til Røjden, men når vi sitter og prater så godt i bilen hender det seg at vi misser ei avkjøring og da blir det sightseeing Finnskogens djupe skoger.
