Du trenger utfordringer, det er det som driver deg fremover.
Kan det være mørketida, eller er det mangel på innhold og utfordringer som gjør at man faller som ett vissent løv en sein høstdag?
Du veit når dagene er så fulle at du nesten ikke veit hvordan du skal rekke alt, du kjenner på det populære uttrykket tids klemma. Ett uttrykk jeg har uttalt er ett resultat av dårlig planlegging og prioritering.
Men hva er best?
Jeg står litt i en posisjon hvor dagene har lite, eller er helt uten utforinger og det kan nesten være verre enn å ha for mye å gjøre. Tomme dager uten at du blir utfordret, utfordringer som gir deg en drive. Det er ikke alle utfordringer som gir deg den driven til å yte og gi, jeg tror det er veldig individuelt hva som gir denne følelsen av at man lever.
Nå om dagen er det ikke noe i min hverdag som gir meg noe som gir meg den driven, gnisten som tenner mitt engasjement. Dagene er rett og slett helt tomme for interessant innhold og utfordringer som gir denne driven.
Det som før en gang ga meg denne driven har fullstendig blitt fraværende. Jeg antar at man etter hvert våkner og skjønner at det man en gang ga alt for ikke er oppnåelig. Da går hverdagen fra å være en drøm du trodde på til å bli en hverdag du ser ikke matcher drømmen, da visner man som et løv en sein høstdag.
Så får man prøve å rette fokuset over på noe annet som igjen tenner gnisten, engasjementet og gir deg driven igjen. Jeg har bare ikke funnet hva det er ennå, det er en overgang.
Få deg en hund, da har du alltid en dag med mening.
Har alltid hatt hunder, men de binner deg veldig når du plutselig finner på noe sprell 🙈
Jeg liker godt en forfatter ved navn Thomas Moore. Han skriver mye om mennesket og sjelen. Ord og tanker som ikke vies særlig oppmerksomhet i vår tid.
«Du velger ikke din egen mørketid. Den kommer til deg. Din jobb er å komme tett på og vaske gullet ut av den (fra Nattseilas).»
Kanskje skal dét være utfordringen din nå, tåle stillstand og tomhet, mens du lytter etter om sjelen din vil fortelle deg noe.
Det virker som all piff er vekk innimellom. Det er litt typisk høsten egentlig 😛
Ja det er noe med det… å miste gnisten ut på høsten… når du har parkert motorsykkelen også kanskje? Det er det å finne glede i hverdagen inn i mørketida – med andre ting….