Smaksopplevelse med magetrøbbel.

Det hadde sin pris, denne matopplevelsen.

Jo det var jo slik at jeg prøvde denne sushi’en da, det var som jeg sa i går ikke en dårlig opplevelse, det smakte faktisk godt av de rullene, friterte bitene. Litt mindre smakte det av de bitene som er skikkelig sushi, der måtte det til litt wasabi og soyasaus. Men for all del, det var ikke så skremmende og “farlig” som jeg hadde trodd.

Men…

Det skal sies at det ble noen timer i stolen før jeg fikk lagt meg. Sykkelturen hjem var så vond at jeg trodde ikke jeg skulle ta meg hjem. Vel hjemme fikk jeg nå dusja, satt meg litt på sofaen, det lindret litt og øya begynte å dette igjen. Men å legge seg, det skulle ikke gå. Da jeg la meg på senga rettet ut kroppen, da kjentes det ut som om hele brystkassa skulle sprenge. Så jeg måtte bare stå opp og sette meg i stolen i stua. Det lindret og jeg sovnet, da jeg våknet opp etter en stund kunne jeg legge meg på senga og sove til klokka ringte.

Det fikk sin pris denne matopplevelsen. Det kom nemlig en runde til igjen idag på jobb, så himla vondt, men jeg kom meg gjennom det. Nå ser det ut til at det har sluppet taket.

Takke til at man har YouTube og tv som aldri slutter gjennom døgnet, det er alltid noe å se på.

Ta barnets perspektiv i måltidet.

I går kveld fikk jeg ta barnets perspektiv i en matsituasjon.

Mat kan være en utfordring for mange barn. Det å bli introdusert for nye smaker, nye konsistenser og utseende på nye retter kan gjøre at det bruker litt tid på å tilvende seg maten.

I går kveld fikk jeg prøve hvordan det er å være et barn som blir utfordret til å spise noe det aldri før har spist, jeg fikk prøve sushi for første gang. Det var en spennende opplevelse det, tror jeg, først så fikk jeg smake det som er en fritert rett. Det var jo ikke noe problem, det var gjenkjennbart som å spise ris, kylling og grønnsaker. Men når jeg kom til den råe fisken, da ble det en helt annen bøtteballet. Rå fisk over en klump med ris, litt usikker.

Hva smaker det? Jeg synes det generelt smakte litt lite, bortsett fra wasabi, den var noe himla sterk, det er ikke mye du skal bruke av den. Jeg liker egentlig sterk mat, men den wasabi’en passet egentlig ikke til noe…hmmm.

Til gjentagelse?

Jo da. Det er ikke umulig at jeg tar en slik matrett igjen, men jeg tror kanskje jeg vil holde meg til den friterte varianten. Den ga litt mer smak jevnt over, bare fisk rått uten noe form for varmebehandling ga liksom ikke noe særlig smak.

Så lærte jeg også noe nytt i går. Et barn bruker 5 ganger for å lære seg en ny smak, vi voksne bruker 25 ganger for å lære oss å like nye smaker…OKI da er det bare 24 ganger til føre jeg virkelig liker sushi…hjelpes!

Ikke så lett for en som har vokst opp på rødt kjøtt fra skogen rett bak huset.

Det ble noen timer med magevondt etter denne matopplevelsen, så det ble seint igår før jeg fikk lagt meg. 

Ingen unnskyldning lenger.

En ting har satt litt stopper for Gekko-letsride.

Men nå er det ingen unnskyldning lenger.

Det har vært litt stopper for syklinga når det har vært regn. Det har liksom ikke vært så greit å bli klissblaut når du kommer til jobb. Jeg kunne jo hatt med fullt skift så klart, men nei, det har liksom ikke friste.

Og det er ikke så moro å sykle i regner heller. Veien hjem i dag ble veldig blaut, det regnet kattunger, nei da, men ikke mye langt unna kaffekopper med vann. Det var ihvertfall nok regn til at jeg ble søkk blaut og kald, og kald kropp sykler ikke bra.

Har gjort noe med det.

Ja nå har jeg gjort noe med det, jeg har kjøpt regntøy. Det ble en tur til Clas Ohlson og se på et regn sett der, av merket Asaklit, som jeg da kjøpte og tok med meg. Det skal visstnok ha fått terningkast 4 og være ganske greit, pustende Polyester, til kortere turer. Og det passer jo fint det, tur retur jobb er 14 km om dagen. Det viktigste er at jeg ikke blir aldeles gjennomblaut på tur til jobb.

Dette er jo ikke noe fancy greier som sykkelentusiastene bruker, men det får holde for meg på mine sykkelturer. Det viktigste er å holde hjula i gang, så mye som mulig.

Ingen unnskyldning.

Så nå er det ingen unnskyldning lenger for ikke å sykle når det regner. Vi får prøve å sykle på så mye vi kan føre snøen legger seg på veien, da må jeg nok inn og sykle ett eller annet sted på spinning…har jeg aldri prøvd før.

Urolig natt på fjellet.

Fars time på fjellet.

Fri fra fars time? Nei slikt kan man ikke bare ta seg fri fra, fars time er med uansett hvor du legger puta og hode, fars time har visstnok ingen geografisk begrensning.

Så kaffekoppen kommer tidlig mens dagen prøver å trenge seg på, gjennom en tåkelagt fjellheim. Sikten er begrenset til 2-300meter rundt hytta. Men det er ikke noe problem, jeg har ikke tenkt meg ut på tur idag.

Her skal kaffekoppen få ta seg den tid den vil, ovnen få brenne noen kubber og frokosten fordøyes før ny kurs settes sørover. Jeg trur litt lading av kroppen kan være greit når dagen starter 0345.

Ikke riktig utrustet, men jeg tok turen.

Du kjenner fort om du har rett utstyr når du går på fjellet.

Og der må jeg vel innrømme at jeg fikk tilbakemeldinger fra både kroppen og omgivelsene.

Det første jeg kjente var mangel av lue, men hadde hette på jakka. Det var godt for det blåste opp en del når jeg var på retur til bilen.

Votter/hansker hadde jeg heller ikke med meg, så det ble å gå med henda i lommene nesten hele turen.

Skotøy, som jeg trodde skulle bli en utfordring, gikk jo faktisk veldig fint. Gummistøvler med litt fór inni og ragsokker fungerte helt greit. Sokkene forsvant ikke ned i støvlen, ikke ble jeg kald på beina. Det eneste jeg kjente litt på etter turen var at sålen er for tynn til slike turer, du kjenner underlaget for godt opp i foten.

Turen gikk til Petrograd, Petterbua.

3.5 km inn og 3.5 km ut igjen. Hele turen tok litt under 2 timer. Da hadde jeg tatt meg tid til å skrive en setning i boka i bua, pratet med felles turgåere og drikki en slurk vann.

Video?

Nei jeg glemte å ta med kamera veska da jeg dro hjemmefra. Det var dumt for det kunne blitt noen fine bilder idag. Vi får nøye oss med stillbilder fra turen.

12 volt livet.

Morgen rutiner er ikke det samme med 12V som med 220V.

I et hus med strøm rett i veggen tenker man ikke så mye på hvor den strømmen kommer fra, hvordan den kommer dit eller om man har nok av den. Nei det er stort sett aldri noe problem. Du skrur på det du trenger, lys og varme alltid tilgjengelig.

Men når du er på ei hytta langt inne i Trysil’s fjellheim, i vernet natur med bare skog rundt deg, med ett batteri og ett solcelle panel på veggen, ja da får morgen rutinene et nytt element som skal ivaretas når du er på vei til utedoen…du må skrape is av solcelle panelet for å få maksimalt ut av lyset til lading.

Men helt hjelpesløse er vi ikke, skulle det knipe drar vi igang aggregatet.

Lengselsfulle blikk?

Når en dør lukkes, åpnes en ny.

Med lengselsfulle blikk ser du gjennom en dør som står åpen, du har akkurat lukket en bak deg.

Inn i det ukjente, du skal trampe nye stier, gå nye veier og land.

Med litt usikre skritt tar du steget, det er ei stund sida sist.

Men jeg må gjennom det, det er ingen vei rundt, døra står åpen.

Jeg må prøve å ikke svime, jeg har fått tannlege time.

Ikke fullt så tidlig, en hel time mer.

Det får være bra for hver en time en får.

Ja det ble nå en hel time mer søvn enn i går. Vi skriver faktisk 0350 idag, eller natt, eller ja, det ble ihvertfall en hel time mer med søvn enn hva jeg fikk i går.

Så fars morgentime lar ikke vente så mye på seg før den er i gang. I går gikk det faktisk fint, omtrent helt til dagsslutt, følte jeg, det kan hende at andre rundt meg heller tenkte jeg gikk fjernstyrt rundt. Hode og tanker har en stor makt over topplokket.

Fjernstyrt eller ikke. Nå er kaffevannet klart og jeg tar et grep om denne fjernkontrollen her.

Lag en fin dag rundt deg.