Det var ikke rare utsikten fra Granli Varden idag. Men turen opp var fin. Veldig bløtt i skogen ennå, og djupe spor fra hogst maskinene.
Jeg trampa nedi så gjørma sto til midt på leggen, men med Crispi skoa på beina var ikke det noe problem. Disse skoa er tette 😉 Skulle jo tatt ett bilde da jeg sto der langt nedi gjørma, men jeg var nok mer fokusert på å ta meg ut før jeg sank lenger nedi 🤣
En hverdag skal ikke være for monoton, inneholde det samme hele tida, det må være en viss form for variasjon. Jeg trenger å ha en viss form for variasjon, jeg må ha innhold og noen utfordringer. Hverdagen nå har ikke hatt mye av det. Det blir å holde hode over vannet og komme seg igjennom dagene, det sliter på. Bare å gå å “holde ut” dagene. Da blir dagene lange.
Men nå har endelig sommerværet kommet og Harley’n er på veien igjen. Det er som balsam for en rotløs sjel som ikke helt finner tilhørighet i hverdagen.
–
Ny hjelm ble kjøpt på mc messa i vår, den har jeg fått prøvd et par ganger nå og den sitter som et skudd. Veldig godt å kunne åpne hjelmen helt og få inn luft i ansiktet.
–
Harley’n har som alle andre kjøretøy fått et navn. Det måtte jo selvfølgelig bli etter Transformers denne gangen også – Optimus Prime.
–
Etter en liten tur med brorsan i går kjentes det ut som om det vi har gått og ventet på i mange måneder nå endelig er en realitet, Harley’ene er tilbake på veien og håpet om en lang og varm sommer ligger som et stort ønske i kroppen.
–
Dette er den variasjonen jeg trenger nå, mc livet, endelig skal jeg nå få være litt mer av meg sjøl i noen uker/måneder fremover. Vinteren har vært veldig fin den også, med mange turer til Trysil og skigåing. Men om jeg fikk velge så er det jo sommeren jeg helst vil ha.
Vinteren har hatt sine fine turer:
-Ro i sjelen.
-Snømåking og fastkjøring av Peugeot.
-Gnolla Cup i bitende storm.
-Gikk meg bort med snøfreser på slep.
-Påskeaften som nesten fikk brudd i nesa.
-RSM fuglehund prøve som ble avlyst.
Dette er noen av turene gjennom vinteren. Jeg har hatt bil stopp, gått meg bort på fjellet, nesten knekt nesa og opplevd et ganske kaldt fjellvær med snø og vind. Et variert innhold og mange fine minner.
–
Slik er det i livet. Noen kommer og noen går, livet er flytende bruker jeg å si. Så hender det seg at det kommer noen som kommer innunder huden på deg. Noen av disse kravler og lager uro, de er det godt å bli kvitt. Det er som å være sjuk, det kan være godt å være hjemme litt, men så vil du ha sykdommen bort. Så kommer det noe annet og kravler innunder huden på deg, noe du gjerne vil skal bli der. Jeg har fått litt innunder huden nå som jeg håper blir, blir lenge, blir veldig lenge…
Men akkurat nå, med 22’C ute, nå klarer jeg ikke sitte stille lenger. Optimus Prime må bare ut og rulle en tur.
Lag en fin dag.
Men slik ble det ikke. Neida, det ble så langt unna en premie som det kunne bli.
Det er fredag og brorsan og jeg er klare for en tur til Rolv Sevendals Minneløp. Altså årets siste fugelhund jaktprøve. Sekken er pakke, bagen er pakke. Brorsan er klar, bilen er klar og vi får en god middag av Connie føre vi retter nesa opp mot Sømodalen.
Hjemme har snøen begynt å takke for seg. Det er jo greit for vi begynner å bli veldig klare for en ny mc sesong. Men dit vi skulle har vinteren på langtnær takket for seg.
På vei til Trysil, vi skal ikke dit, men må kjøre gjennom der for å komme dit vi skal. Det gikk sakte på veien, men det ble fort klart for oss at farten vi holdt var tilpasset føret. Det var en her som fant ut, på en veldig brutal måte, at vinteren ennå ikke er ferdig med å ta sine ofre langs veien. Så vi holdt farten nede med en god margin så vi ikke skulle oppleve samme skjebne. Håper det gikk bra med de som satt i denne bilen.
–
Vi kom oss frem til hytta på Isterfossen Camping. Der fant vi ut at vi skulle bo på ei veldig koselig hytte. Her var ovnen satt på så det var godt og varmt da vi kom inn. Det var også vedovn der så om vi skulle trenge å fyre opp var det også en mulighet.
Det trengte vi ikke.
–
–
–
–
–
Det ble steiking av bacon og koking av egg som en forberedelse til jaktprøva dagen etter, lørdag.
Vi var klare for å ta 1.AK denne lørdagen.
–
Dette er dagen, dagen da Milla skal ta 1.AK. Vi er klare, Milla er klar. Alt er pakke. Vi tar oss en enkel frokost, det er ikke noe godt å gå ut i fjellet med for mye mat i magen, det blir bare tungt og døsig.
Vi ser ut og ser at det har kommet en hel del snø i løpet av natta. Er detta bra? Vi har prata med folk som har gått prøve på fredagen, det var veldig tungt for hunda, og nå har snøen falt hele natta, bløt snø. Vi er litt usikre.
Men vi er påmeldte og møter til oppropet.
Det blir en kopp kaffe og hyggelig prat med likesinnede føre klokka blir 0800 og alle skal ut på trappa for å få opplest listene. Så får vi bekreftet det vi har hørt litt snakk om, det vi var litt redde for. Prøva avlyses!
Dommerne har tatt en avgjørelse på at det ikke går å gjennomføre resten av prøvene denne helga. Og man legger til grunne dyrevelferd. Detta var en meget god avgjørelse! Snøen bærer ikke og man vil aldri få hundene til å gå et godt søk i den tunge snøen, hundene vil prøve så godt de kan, det er instinktet dems. Det er opp til oss, førerne av hunda må ivareta deres vel og ve og helse. Og det gjør dommerpanelet. En dommer der sier at han aldri på 37 år har opplevd maken til forhold i fjellet, da er det bare å høre på erfarne folk og legge det til grunn for avgjørelsen.
Sjøl om det ikke ble noen premiering på prøva så reiste ikke brorsan helt tomhendt hjem. Det blir trekt ut vinnere fra hvert parti som vinnere av en 20kg sekk med for. Og sjøl om det ikke ble jaktprøve så trakk dem ut sekkene på partiene, trur du ikke brorsan vant en sekk med hundemat. Så helt uten premie ble vi ikke.
Ja denna helga ble ikke som vi hadde tenkt. Men vi er her for hundene, det er de som er hele grunnen til at vi gjøre detta, det er de som gjør jobben med å finne fugl og de gir absolutt alt til oss. Da er det også vår oppgave og ivareta hundene våre, det ble gjort i helga. Jeg støtter fullt og helt den avgjørelsen dommerne tok denne gangen. Vi kommer tilbake neste gang, da skal vi ta 1.AK 😉
Jeg takker brorsan for nok en fin tur. Gode samtaler og samvær på tur.
For en Påske da. Det ble 5 dager med godt innhold, gode stunder og en en tur skikkelig på tryne!
Jo først har Påsken 3 gode dager hjemme, det ble tre gode dager som satte gode spor hos meg. Det ble litt seint før avreise opp til Trysil, men der ventet det elgsteik og drikke. Det ble en kraftig middag rett før legging, men det var ikke noe problem. Øya datt igjen så fort hue traff puta. Så var det opp om morran og ut på grilling sammen med ett knippe helt fantastiske mennesker. Det ble en Påskeaften som går godt inn i minnebøkene.
–
Quiz hører med på Påskeaften. Det var godt den kom før all snapsen.
–
Det ble smakt på en del forskjellige snap’ser rundt bålet. Jeg hadde “pakka” sekken med litt lettere drikke, øl og cider. Men hva gjør man når kara kommer med glass og bjuder på snaps fra hele Europa? Jo man takker ærbødig -ja takk, og skåler i godt selskap. Det er god etikette. Jeg takker så mye for mye godt i glasset og det gode humøret dere alle ga meg.
Så trivelig at jeg helt glemte at sånne “turer” rundt i Europa, via små shot glass, kan gjøre deg litt reisesjuk. Det hadde kanskje vært bedre om vi faktisk satt på ett fly og ikke skulle gå hjem til hytta på ski. For det gikk så som så. Det var ikke mange meterne jeg kom før jeg tok følge med denna trivelige karen her, er det snø kvaliteten vi sjekk her, eller kanskje vi skulle sjekke om vi hadde glemte fellene på skia? Jeg husker ikke, men jeg trur nok ikke det var noe feil på skiene, det var nok heller de to som sto på skiene som…som skulle tatt flyet tilbake til hytta.
Men du kan tenke hva du vil. En slik latter, en slik dag, en slik opplevelse, en slik dag kan du ikke få kjøpt for penger. Å leve er ikke å ha mye penger på konto, å leve er å fylle livet med slike dager med felles latter og opplevelser. Denne dagen går langt inn i minneboka, jeg trur den fikk en plass i hjerte mitt også ☺️
–
–
Det ble også litt knall og fall som ikke var så morsomt. Vi valgte å ta skisporet tilbake til hytta i stedet for å bære skia under armen langs veien. Det er høres jo mer fornuftig ut å gå på skia til hytta på Påskeaften enn å bære dem under armen og gå på beina. Men det hadde sin pris. Ned en liten slak bakke, som vanligvis er helt grei, uten utfordringer, der gikk det denne gangen litt for fort. Ikke fort i den forstand, men nå var denne farten for stor. Lua blåste av, jeg prøvde å ploge og senke farten. Det gikk ikke. Så jeg tenkte ett lite sekund der at jeg skulle gjøre en sladd, jeg har da fått litt erfaring med skigåing de to siste årene så detta var da noe jeg kunne. Trudde jeg. Jeg svingte venstre skia til venstre, den lystret og tok svingen. Høyre skia derimot, den fortsatte videre nedover. Og da kan du tenke deg hvordan det gikk. Det er mange år sida jeg klarte å gå i spagaten, ja jeg har faktisk klart det en gang for lenge lenge sida.
Da ei ski gjør full stopp og den andre fortsetter, ja da havner jeg i midten da. Og det var det som skjedde. Som ei sjøstjerne, der gikk jeg rett i bakken så det skrall i hele hue. Nesa møtte skisporet før jeg i det hele tatt fikk reagert. Jeg kjenner ennå det skraller i hue når jeg lukker øya. Jeg snudde meg rundt og la meg på ryggen og bare ventet på at blodet skulle fosse ut av nesa, det kom ingenting. Men jeg har ennå vondt i nesa når jeg setter på meg brillene. Men aldri ville jeg vært denne dagen foruten.
–
Bilen gikk fint også. Du veit etter to stopp så sitter du jo jo tenker litt på om du tar deg deg opp til Trysil eller om du må ringe etter hjelp igjen. Det slapp jeg denne gangen og vi ruller tur retur Trysil på 0,37L. Det er jo veldig behagelig å ha en bil som gjør turen på så lite “suppe”. Kanskje jeg begynner å stole på bilen min igjen? Det hadde vært fint for jeg trives godt bak rattet på bilen min. Det er en helt super bil på turer.
Jeg takker alle som var med denne dagen. Det var en helt fantastisk dag i skogen rundt et bål med grilling, musikk og godt humør. Slike dager beriker livet og skaper gode minner. Slike dager er uerstattelige.
Til slutt så vil jeg takke brorsan og frua hans som tar meg inn og huser meg på slike fine opplevelser. Uten de to hadde jeg aldri blitt introdusert for et så fint og minneverdig miljø som jeg får ta en del av.
Nei det var ikke de siste 9 kilometerne som ble problemet, det skulle vise seg å bli så mye mer enn det. Alt starter med helt andre utfordringer.
Jo nå skal du høre. Jeg har jo som vanlig pakke og gjort alt klart til turen. Bilen er klar, hengeren er klar med fresern på, tanken er full, skiene ligger baki. Jeg reiser rett fra jobb, gleder meg veldig til turen oppover. Samtidig så tenker jeg veldig på de siste 9 km opp til fjellet, opp Bittermarka vegen. På YR står det at det har kommet litt snø, og det blåser litt. Med vind der oppe så behøver det ikke snø så veldig mye føre veien gyver igjen, slike snøfonner kan være spennende å kjøre gjennom med bare fremhjulsdreven bil og tilhenger bak.
Men så, så kommer jeg meg til Namnå, der stopper det opp. Ja der stopper bilen min igjen. Samme som sist, den turen jeg hadde kun hadde 2 mil igjen til Trysil sentrum. Motor lampa lyser, bilen går i nød modus og det er bare å svinge inn på sida og ringe. Pappa kommer og tauer meg til Kirkenær. Jeg får låne bilen hans oppover, hengern kobles til Pajeroen og jeg fortsetter turen til Trysil.
–
Detta tok jo litt mer tid enn det jeg hadde sett for meg, nå er det blitt svarte natta. Men jeg spenner nå på meg skia, slenger sekken på ryggen og freseren på kjelken i en stropp rundt livet. Så går jeg innover mot hytta. Men nå er det mørkt, jeg ser nesten ingenting rundt meg. Vinden har akkurat så mye drag at jeg går i min egen utpust, den legger seg på brillene og etter hvert som jeg blir varm så legger varmen seg på brillene, det dugger helt igjen og jeg blir praktisk talt blind.
Jeg mister helt og holdent retningen, referansepunkter rundt og hvor langt og hvor lenge jeg har gått. Det er ingenting rundt meg som er kjent, verken terreng eller vegetasjon er kjent for meg. Men jeg går på og tenker at det går saktere å dra en kjelke etter seg og ha sekk på ryggen. Jeg mister helt tid og sted. Hode mitt surrer med tanker om at bilen min igjen har stoppe, med de samme symptomene som sist. Den smellen kom 6700kr for ei dyse som sviktet. Alt jeg tenker på er at jeg igjen skal ut med 6700kr for ei ny dyse…det gjør noe med hode mitt, det preger meg veldig. Det er ett dårlig utgangspunkt å gå ut i mørket med når man har slikt å tenke på.
Dagen hadde vært lang, jeg hadde kun spist ett lunsj måltid før jeg satte meg i bilen. Nå da jeg begynte å dra kjelken med freseren på 55kg etter meg, sekken på ryggen med oppakning for ei helg på hytta begynte jeg å gå tom for krefter. Til slutt så måtte jeg bare sette i fra meg kjelken og freseren der jeg sto, jeg kjente faktisk at jeg begynte å bli redd for å ikke ta meg frem. Kroppen var helt tom. En boks med energi drikke var jeg nedi sekken og fant. Da jeg hadde fått i meg den var det nesten så jeg kastet opp.
Dette begynte faktisk å bli ubehagelig.
Til slutt måtte jeg bare sette i fra meg freseren og kun ha fokus på å komme meg frem til hytta. Jeg hadde ingen aning om hvor jeg var, alt var helt ukjent. Så jeg begynte å gå sporene mine tilbake, uten freseren. Jeg gikk og gikk, uten briller, de dugga helt igjen. Uten briller er jeg så godt som blind. Helt hjelpelaus. Etter å ha gått ei god stund så jeg det blinket i noe, noe som så ut som refleks. Jeg tok den retningen, og der, der var det ei hytte jeg kjente igjen. Da skjønte jeg hvor jeg var, herfra var det 2-3 hytter til hytta vår.
Skal si det var ett godt syn når lyset fra hodelykta endelig traff veggen på Myra hytta. Da var jeg helt skjelven i beina og kroppen. Lårene var som skjele som ikke har fått stått lenge nok i kjøleskapet, mer rennende enn fast. Nå var det på med varme, koke vann og få i seg noe mat. Freseren skulle jeg hente dagen etter.
Men den freseren fant jeg aldri igjen.
Dagen etter, altså i går, så hadde det snødd og blåst. Alle sporene mine var borte, det var ingenting å gå etter. Og da jeg gikk utpå der på kvelden så var det helt svart, ingen briller. Jeg kjente ikke igjen noen ting da jeg kom utpå der i dagslys. Jeg gikk frem og tilbake, på kryss og tvers. Jeg gikk over skisporet jeg hadde krysset på kvelden, utover og innover. Jeg prøvde å gå tilbake til utgangspunktet jeg hadde hatt på kvelden og prøve å gå i en slik retning jeg hadde en formening om at jeg skulle ha hatt. Men nei, det var helt fånyttes.
Etter litt over 2 timer og nesten 8 km på ski for å leite ga jeg opp. Nå var humøret og tankene så mørke at jeg tenkte at nå er det bare å pakke og reise hjem, og det gjorde jeg. Da jeg kom inn på hytta igjen pakket jeg ned alt i sekken og satte meg i bilen og dro hjem. Det var den hytte helga. Nå sitter jeg bare å tenker på bilen min, som igjen har svikte. En bil jeg egentlig trives så utrolig godt med, men hvorfor skal detta skje igjen? Man får lyst til å gi fullstendig opp!
Det hjelper å være kjent. Og kjent er brorsan. Da jeg forklarte til han hvor jeg hadde gått så hadde han en formening om hvor jeg kunne ha vært. Han har mange timer og mil i dissa områdene, han er vel mer kjente der enn rypene sjøl. Med Tiril og Milla i bånd gjorde de turen ned på myra, området der jeg hadde vært på natta. Og trur du ikke han fant skisporene mine og gikk på de, og der, der i villmarka, der fikk han øye på freseren bortmed ett bjørkeris. Så nå er freseren på vei til hytta allikevel med jeger og kjentmann.
Denna helga skal jeg stryke over med ett pennestrøk, den vil jeg aldri ha tilbake. Nå skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke tenke for mye på bilen som står, men ta det som måtte komme. Hvilket annet valg har man?
Så er Gråtass spent foran tilhengeren igjen og ferden går nordover, du veit der nattesøvn og sjeleroen går hånd i hånd. Ja da veit du turen går til Trysil. Denne gangen til Myra.
På tilhengeren står freseren som ble hentet forrige fredag. Den skal gjøre snømåkinga litt lettere fremover.
Men jeg er litt spent, det nemlig 9km fra hovedveien og opp på fjellet. Med tilhenger og fremhjulsdreven bil kan det bli spennende å se om jeg tar meg opp. Jeg velger å tro at det går bra. Jeg har kjettinger om det skulle bli glatt 👍🏻
Tanker har jeg, meninger har jeg og ofte deles de her. Så her kommer noen tanker, som det innimellom bruker å gjøre.
På egne bein. Jeg har stått på egen bein i ett par år nå. Det vil si jeg har ei lønning, en inntekt jeg har å støtte meg på. Jeg er 49 år, har jobbet siden jeg var 21 år gammel og nå de 10 siste årene har jeg jobbet i barnehage, de 8 siste årene på samme plass. Her jeg står nå har jeg full ansiennitet, jeg kommer ikke høyrere på lønnsstigen enn der jeg er nå. Men det er ikke høyt nok skal vi forholde oss til dagens krav til inntekt. Jeg tenker da på inntekt i forhold til det å kunne kjøpe seg en bolig. I dag leier jeg bolig, jeg trives utrolig godt her, kunne godt ha blitt her, men det og ha sitt eget er jo noe man drømmer om.
Men etter ett møte (tlf, mail) med banken min, hvor jeg har vært kunde i snart 30 år fikk jeg vite hva jeg er verdt, jeg ble ikke noen gladlaks av svaret.
Jobben min, den jobben jeg gikk inn i for litt over 10 år sida, jobben jeg så genuint var interessert i, jobben med mening, jobben jeg tok ett fagbrev i og følt var noe av det viktigste man kunne gjøre i samfunnet, den jobben, den jobben er ikke verdt noe når du kommer til banken og skal spørre om ett lån til bolig. Jobben min ligger 160.000kr under landsgjennomsnittet i årslønn! Den lønna er ikke god nok til at jeg, aleine, kan komme til banken og få meg en egen bolig på. Den lønna gir, ifølge banken, ikke meg god nok betalingsevne til å kunne få ett lån. Ikke en gang ett lån på 1.500.000kr mener banken at min lønn kan svare for. Der fikk jeg vite hvor jeg står, hva jeg er verdt.
Så det har gått mange tanker i hode mitt tilbake til den dagen for 10 år sida da jeg sto ved ett valg og skulle velge, den gangen jeg måtte omskolere meg, var det ett riktig valg? Nei, jeg trur jeg ga svaret over her. Det valget har kostet meg en hel del, og det koster ennå og vil koste meg langt inn i fremtida. Det er ikke en bærekraftig lønn å leve på!
Da vil vel noen si at det går an å videre utdanne seg, bli noe mer i yrket og få høyere lønn. Akkurat det skal jeg fortelle om en annen gang, de tankene har jeg.
Men nå er det på tide å reise på jobb. Det blir seint idag. Dagen starter litt tungt her, men det er bare to dager igjen så er det helg og jeg lurer på om jeg skal få dratt inn snøfreseren inn på hytta, det har snødd flere dager denne uka der oppe så det er nok behov for litt snø fresing der. Og lurer du på hytte…jeg eier ingen hytte, men jeg er så heldig at jeg har tilgang på hytte i Trysil. Husk hva jeg skriver, banken mener jeg ikke er kredittverdig på barnehage inntekt.
Lag en fin fin dag, det er snart helg for jeg er tom.
Etter en veldig hyggelig kveld rekker jeg å avslutte med ett lite glass rødt og en liten bolle med chillie nøtter.
–
Men detta mobil greiene.
Ja du kan så si. Ikke gjør noe halvveis, kjøp noe du er usikker på om du blir fornøyd med ikke noe du trur er “godt nok”. Jeg gjorde det, jeg kjøpte en Samsung A53 5g. Det var dumt. Detta er en mellom klasse mobil, god nok til mange, men jeg er vant med de dyreste og raskeste mobilene.
Så å tru at en Samsung A53 5g skal være god nok, det viser seg å bli en dyr lærdom. For denna mobilen her, den klarer jeg ikke forholde meg til stort lenger. Så nå, nå er det vel bare å bite i det sure eplet og bestille en annen telefon…det koster 🥺
Ha en god kveld.
Og når er det over, lurer jeg på?
Det ser ikke ut til at vi er ferdige med snøen ennå, det har kommet litt snø her i lavlandet også, men ikke så mye, ikke mer enn at det smelter i løpet av dagen. Det vil si, det kommer så mye at man faktisk må måke den bort, for så at sola kommer og smelter resten. Det virker jo litt fånyttes å måtte måke snøen når den allikevel smelter, men for å ta seg frem så kan man ikke sitte og vente på at den smelter heller…kanskje en ting de med hjemmekontor kan ta seg tid til. Slik er det ikke her.
Vinter, jo vinter er til dels greit. Hadde det bare ikke kommet en vår mellom hvert snøfall. Ja for det er nesten slik gjennom hele vinteren, en liten kuldeperiode har vi hvor snøen ligger, men så kommer mildværet igjen. Da kommer periodene med kulde, vår, kulde, snø, vår, kulde og slik går det gjennom hele vinteren. Så noen vinter har vi ikke, det er en kje blanding mellom vår og høst gjennom hele vinteren. Jeg hørte et medium snakke om det en gang, vi som bor på denne delen av kloden ville få sånn vær i fremtiden. Jeg begynner å tru at dette mediumet får rett i sin spådom.
Men på fjellet er det litt annerledes. Der er det faktisk vinter, skikkelig vinter. Trysil, stedet der snøen og god natte søvn går hånd i hånd, der er det ikke slutt på vinteren ennå. Og snømåking, jo takk du, det ingen ende har. Men nå skal den snømåkinga bli litt lettere. Nå håper vi at det å komme på hytta ikke skal være ensbetydende med ett arbeids skift hver gang vi kommer opp.
Nå blir det forhåpentlig litt lettere å komme opp.
Drøye 40m2 skal få møte denna lille freseren, eller snøen skal få møte denne lille freseren når vi kommer opp. Det skal bli godt. Det er greit å måke verandaen en gang, men når du må måke den opptil tre ganger, jo da skal det bli godt å få litt hjelp.
Måke tre ganger tenker du? Ja først skal 90cm måkes bort, så skal taket måkes i to omganger, den snøen må ned på verandaen, så skal den snøen måkes bort. Altså må det måkes tre ganger av verandaen. Detta skal bli litt lettere nå.
Jeg grunner på om det ikke blir en tur opp med hengeren i helga for å freseren inn. Det er 600 meter inn til hytta fra veien. Med en liten kjelke skal jeg få den inn, om jeg så skal bære den inn. Snøskuter transport koster…ja det nevner jeg ikke engang. Svett i trøya blir jeg nok på denna turen, men så blir det en fryd å få snøen vekk fra verandaen etterpå.
Det koster 300kr tur retur Trysil med 508’n. Jeg vil ikke bruke 3 gangen på 600 meter. Det mest spennende er om jeg kommer meg opp på fjellet med tilhenger og fremhjulsdreven bil. Vi får se, jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men det er spådd 2-3 dager med snø nå.
Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.
