Etter den runden hos fastlegen for å fjerne en føflekk som ikke var helt bra så ble det en tur til A-hus i dag og fjerne mer.
Det viste seg at jeg måtte en tur til A-hus etter den fjerningen av føflekken, det var visst mer i den som ikke var så bra så dem ville ta bort mer rundt området. Så det var bare å sette seg i bilen og ta turen nedover. Jeg var nå der i god tid, det var såpeglatt over til Bjørkelangen. En må jo bare ta hensyn til at det er glatt og reise i god tid. Jeg var på plass en halvtime før timen min.
Vel inne på operasjonen ble jeg preppet til inngrep. Det gikk jo veldig fint, ikke noe ubehag rundt prosedyren der. Jeg bruker å ta en titt oppi det det dem driver med når dem skjærer i meg. Det høres ut som om det er så ofte, men det er det ikke da, men jeg tittet og fulgte med da fastlegen tok selve føflekken.
I dag var jeg litt mer forsiktig med å se på kirurgen. Jeg hadde våknet veldig tidlig, gledet meg ikke sånn veldig til dette så jeg tittet i taket mens han holdt på. Men da jeg så bortpå bordet på den biten han hadde tatt ut av armen så tenkte jeg det at nå må jeg da ha gått ned en hel del på vekta, den biten var ikke liten 🙈
Nå gikk jeg ikke på vekta når jeg kom hjem, jeg tok meg en pizza heller for å fylle opp vekttapet 😂
Detta gikk jo veldig fint. Jeg tenker jo så klart på den flekken og hva de nye prøvene vil gi for svar, liker det jo ikke. Men det får være til en annen dag. Nå er det Jul og det er helg. I morra skal det pakkes og gjøres klart til en tur på Gnolla/Trysil. Prøvesvar har vi ikke tid til å tenke på nå 😉
Det dukker opp en liten beretning fra turen når jeg kommer hjem. Lag en fin helg.
I dag drar jeg en strek over dette året. Det er kanskje litt tidlig synes du?
Men veit du hva, i dag tok jeg Jule ferie og det var ikke en dag for tidlig! Nå trengs det ei pause, ei god pause fra hverdagen. Hverdagen inneholder ikke det jeg ønsker meg, men den hverdagen er jeg avhengig av for å få betalt utgiftene mine, derfor er det nå så jævlig godt å få ei pause fra den hverdagen som overhode ikke skaper et interessant, utfordrende, energisk og genuint liv.
Synes du jeg er krass nå? Jeg er for gammel til ikke å si det jeg tenker!
Og året som jeg nå setter en strek over, tidlig? Nei jeg tenker det at nå som jeg har ferie og ikke skal på jobb før neste år så setter jeg nå en strek over 2024. Resten av det som er igjen av dette året er helt opp til meg, resten av året er det jeg som fyller, det jeg vil fylle det med, ikke det jeg MÅ fylle det med.
De to siste årene har jeg kjempet en kamp, en kamp om rettferdighet, kjempet en kamp for alle andre enn meg sjøl. Jeg ser at det har gitt resultater, en positiv trend har kommet som en varm vind over det jeg kjempet for og jeg er så utrolig glad for at det har kommet andre til gode. Men å stå i skyggen og kjempe en kamp ingen andre veit om er tungt. Ingen veit hva du har gått igjennom, ingen veit hva det har kostet deg som person, taushetsplikten har sin pris. Den har kostet meg dyrt! I flere mnd klarte jeg ikke å gjøre den jobben jeg skulle og satt mye hjemme med et hode og en mental helse som var fullstendig kaos, grøftekanten lokket mer og mer.
I skyggen blir du stående aleine med sårene ingen veit hvorfor du fikk.
Ja denne Jule ferien kom ikke en dag for tidlig. Nå er jeg sliten. Jeg er sliten på en måte som du ikke forstår om du ikke klarer å lese mellom linjene, ord som ikke kan beskrive hva sliten er, du må bare kunne “se” det som står mellom linjene. Jeg er langt langt forbi hva ordet sliten kan beskrive.
2024 settes det en tjukk strek over. 2025 står snart for tur og det året skal bli starten på en helt ny Knut Einar. Han kommer til å være dønn ærlig, han kommer ikke til å legge en finger i mellom for hva han mener og står for. Så møter du meg så kan det hende du ikke kjenner meg igjen, men det er helt greit, viker du unna så stopper jeg deg ikke. Mennesker er bare gjester i vårt liv, noen kommer og noen går. Skulle du velge å bli så vit at jeg går hud og hår av meg for de som står meg nærmest!
Men Jul skal det bli og det gleder meg til.
Huset har fått sin Julepynt. Det er ikke så veldig pyntet, men jeg har nå gjort etter beste evne. Det er faktisk forskjell på menn og damer, her er det “manne” pyntet 😉
–
Men nå er det helg. Gleder meg veldig til søndag, da skal vi feire Martin som blir 30 år. Det er helt utrolig å tenke på at den vesle tassen nå skal bli 30 år. Men slik er det, tiden går som et hurtigtog på skinner.
Nei nå skal jeg la fredagen og tanken om at Jule ferien nå er et faktum synke inn. Dagene ligger som blanke ark foran meg, de skal jeg farge dem med mine egne farger 🥰
Det ser nesten ut til at vi får en grønn Jul i år.
Forrige vinter var det masse snø, det var kaldt, det var vinter. I fjor var det en slik vinter jeg husker fra da jeg var liten med masse snø og kaldt. Men i år ser det ut til at vi får en mild vinter og lite snø. Jeg er ute og henger opp litt lysslynger for å lyse opp mørket rundt huset. Mens jeg går der frem og tilbake for å finne små spiker og hammer, som jeg veldig godt veit hvor ligger, men når du har finni frem spiker så har du glemt hammer osv…du veit hvordan det er er 😂
Når jeg går der frem og tilbake så ser jeg bort på skuret ved siden av huset, der, der under trillebåra, der står jo gressklipper’n. Ja den står fortsatt ute under trillebåra, skulle ikke den vært satt inn? Jo den skulle jo inn når jeg skulle ta ut snøfreseren, men den har det jo ikke vært behov for ennå så da står’n der da.
Det som er ute får vi ikke gjort noe med, men inne er vi nå ennå våre egne herrer over hvordan det skal se ut under Jule sesongen. Her ble det gjort klart til 1.advent i går. Hele dagen gikk nesten bare til å finne frem Julepynten. Det er ikke overdådig pyntet, men det var da noen bokser jeg gikk igjennom for å finne det jeg ville ha fremme. Så nå er det da god stemning i stua. Det blir liksom en helt annet atmosfære i stua når treet kommer opp, litt nisser og annen pynt, det senker seg en ubeskrivelig ro i rommet. Rart ☺️
Denne Jula blir litt annerledes enn forrige Jul. I år skal det feires Jul i eget hus…mitt eget hus 🎄 Jeg har hele Jula fri og dagene skal bare nytes til det fulle. En liten tur til fjells i romjula blir det også. Der skal jeg møte en fantastisk gjeng jeg ikke har sett på lenge, det gleder jeg meg veldig til 🥳
Den første snøen og helgene har noen felles trekk.
I går kom årets første snø, det varte noen timer så var den vekk. Men koselig var det. Endring i omgivelsene som et snøfall gir er nok til at man blir litt glad, men det endrer seg nok når det kommer så mye at man må måke den en til to ganger om dagen. Men koselig var det nå at det kom ett lite dryss i et par timer. Så kom holka med varmegradene og regnet.
En gåtur ble det i det “fine” været. Godt å kjenne litt på elementene igjen.
Det er som med helga. Den kommer og går like fort som vinterens første snøfall. Nå sitter vi her med kaffekoppen og ei ny uke har startet. Denne uka har bare fire dager, det er en kjærkommen velsignelse.
Whisky’n jeg hadde spart til den dagen jeg fikk mitt eget hus har stått på overtid. Den skulle egentlig vært spretta i sommer, men man har sånt å gjøre hele tida så det har ikke blitt anledning til å dele den. Så på fredag tok jeg opp den og skålet for meg sjøl og egen bolig.
Helga startet med full husvask. Det tok sin tid, men det er veldig tilfredsstillende å kunne sette seg i et reint hus når helga starter. Uka starter med en kopp kaffe foran pc’n. Så får vi se hva denne uka bringer, jeg veit vel egentlig det, det er det samme alle de andre ukene inneholder 🤷♂️
Ulf Lundell fyller stua med denne fantastiske teksten en tidlig søndags morgen. På gulvet sitter jeg med fyr i ovnen og en kopp pulverkaffe. Ute er det spådd snø, venter litt på snøen, venter alltid litt på den første snøen. Har jeg glemt at i vår var jeg veldig ferdig med snøen og ønsket bare at den skulle forsvinne?
Det er vel endringen som snøen kommer med som gjør at jeg venter på den, som med alle årstider, årstider er endringer. Endringer og forandringer, noen ganger trenger vi det for ikke å gå fast i hverdagen.
Er det ikke rart, mens jeg sitter her og skriver om snøen så faller de første fnuggene utenfor vinduet mitt. Men det blir ikke lenge de får ligge, det er spådd mildvær og regn litt lenger utpå dagen. I dag kommer endringer litt for tett, snø og så regn.
Jo jeg trives godt i åpne landskap, men det kan også være godt å sitte foran ovnen en søndags morgen med en kopp pulverkaffe og bare se inn i flammene.
Du trenger utfordringer, det er det som driver deg fremover.
Kan det være mørketida, eller er det mangel på innhold og utfordringer som gjør at man faller som ett vissent løv en sein høstdag?
Du veit når dagene er så fulle at du nesten ikke veit hvordan du skal rekke alt, du kjenner på det populære uttrykket tids klemma. Ett uttrykk jeg har uttalt er ett resultat av dårlig planlegging og prioritering.
Men hva er best?
Jeg står litt i en posisjon hvor dagene har lite, eller er helt uten utforinger og det kan nesten være verre enn å ha for mye å gjøre. Tomme dager uten at du blir utfordret, utfordringer som gir deg en drive. Det er ikke alle utfordringer som gir deg den driven til å yte og gi, jeg tror det er veldig individuelt hva som gir denne følelsen av at man lever.
Nå om dagen er det ikke noe i min hverdag som gir meg noe som gir meg den driven, gnisten som tenner mitt engasjement. Dagene er rett og slett helt tomme for interessant innhold og utfordringer som gir denne driven.
Det som før en gang ga meg denne driven har fullstendig blitt fraværende. Jeg antar at man etter hvert våkner og skjønner at det man en gang ga alt for ikke er oppnåelig. Da går hverdagen fra å være en drøm du trodde på til å bli en hverdag du ser ikke matcher drømmen, da visner man som et løv en sein høstdag.
Så får man prøve å rette fokuset over på noe annet som igjen tenner gnisten, engasjementet og gir deg driven igjen. Jeg har bare ikke funnet hva det er ennå, det er en overgang.
Vi fikk prate med en kar som vokste opp i området.
Turen til Finnskogen, Velgunaho og Røjden korset ble en kjempe fin tur. Ikke bare er det spennende å besøke slike steder, men helt tilfeldig så møtte vi en kar som guttunge hadde vokst opp ved siden av Velgunaho og i området der Røjden korset ligger.
Han kunne fortelle om Velgunaho og hadde en teori om hvordan korset hadde oppstått i bakken ved Røjden.
Korset har jo alltid vært et mysterium. Hvordan ble det til og når kom det dit? I denne videoen får vi kanskje svaret, ihvertfall en forklaring som kan være veldig sannsynlig.
Igjen tusen takk til denne karen som tok seg tid til en prat med oss når vi besøkte stedene.
Det er ikke alle ganger man får de opplevelsene man ønsker seg, og det er kanskje de vi skal tru mest på?
I går gjorde jeg og Roffen oss en tur til Finnskogen. Nærmere bestemt til Røjden og hjemstedet Velgunaho. Dette var en gang i tida ett hjemsted der det bodde folk som levde sine liv, jobbet hardt fra morra til kveld for å få mat på bordet. Men dette stedet fikk en avslutning de fleste av oss helst ser at vi kan være foruten. I 1903 hadde de fått nok og tok med seg det de eide og flyttet.
Det kan leses om Velgunaho på nettet på mange linker, her er en av dem med ett kort innblikk – Velgunaho.
Jo når det oppstår krefter som hiver gjenstander rundt i rommet, presten får bibelen revet ut av hendene sine og verken benker eller bord får stå stille, da er det ikke liv laga å bo i ett slik hus.
Men slike ting som ikke kan forklares trigger jo nysgjerrigheten til noen av oss, vi som har opplevd litt av det samme sjøl. Jeg kan ikke påberope meg å ha sett ting fly igjennom lufta og ting som blir borte. Men nok av skritt i trapper og over gulvet har jeg hørt til at jeg ikke kan si at jeg ikke trur på at det er noe her vi ikke kan forklare. Og hvem er det som legger seg over meg om natta, og noen ganger kan sto ved sengekanten min? Ja man kan lure noen ganger.
En prat med naboen til Velgunaho.
Vi var utrolig heldige på turen vår i går. Vi møtte naboen, han som som liten gutt vokste opp rett i nærheten til Velgunaho. Han var bare en liten gutt den gangen, men kunne fortelle litt om stedet til oss. Som han sier så er det mange historier fra de som har vært og besøkt stedet, han har et lite smil om munnen da han forteller. Men som han også sa, når kjeler flyr gjennom lufta så er det litt vanskelig å bortforklare det. Det var hans bestefar som hadde mest kjennskap til stedet. Han var en ung mann på den tida og var ofte og hjalp til der oppe på Velgunaho. Men han var litt sparsom å prate om hendelsene.
Da familien fikk nok der oppe og dro sin vei var når en fastmontert kjøkkenbenk for opp i taket med en smell og falt ned på gulvet igjen knekt i to, da var nok blitt nok. I 1903 dro de fra stedet.
–
Ruiner.
I dag er det bare ruinene igjen der det en gang sto et hjemsted. Vi var der oppe med kameraene våre. Det var stille, både i skogen og for hendelser. Om vi skal ta frem noe vi ikke helt skjønte så var det noe problemer med kameraene, det har Roffen opplevd før her oppe. GoPro kameraene har en tendens til å ha noe glitcher, de kan i tide og utide skru seg av. Men at kamera skrur seg på når det er stengt, den var ny. Jeg spurte Roffen om han hadde opplevd det før, men nei den var ny. At kamera skrur seg av er ikke unormalt, men at det skrur seg på OG svitsjer over til foto-modus, den var ny også for Roffen. Så kanskje det ikke var helt stille rundt oss tross alt. Det ene kameraet var også tomt for strøm da vi kom opp. Det tar ca 10 min å gå opp til området, batteriet var på 98% da vi gikk fra bilen og når vi kom opp var det tomt. Ja vi kan jo bare undre oss over hva årsaken til det kan være 🤷♂️
–
Video av turen.
Mitt Insta360 hadde ikke noen problemer på turen. Jeg lot kamera gå under hele besøket vårt. Men det jeg syntes var veldig moro og satte utrolig stor pris på var praten med han som vokste opp i nabohuset. Han bor nemlig i dag i et hus rett på andre sida veien. Han kom og slo av en prat med oss da vi kom tilbake til bilen. Det var veldig moro å høre hans fortelling fra Velgunaho. Jeg spurte om jeg kunne få la kamera gå når han fortalte og det fikk jeg. Så hele praten med han fikk jeg filmet. Men ikke bare om Velgunaho, men han hadde også en teori om hvordan Korset på Røjden oppsto. Dette var veldig interessant og utrolig moro å høre.
En video fra turen skal redigeres og kommer etter hvert.
Takk til Roffen som ble med og viste meg Velgunaho. Det ble en kjempefin dag i går, og vi fikk virkelig et godt innhold på turen.
–Jeg kan jo veien til Røjden, men når vi sitter og prater så godt i bilen hender det seg at vi misser ei avkjøring og da blir det sightseeing Finnskogens djupe skoger.
Kan det være at posten min i går fanget manges oppmerksomhet?
Det har kommet flere tilbakemeldinger på posten min fra i går, det er flere som har skjønt innholdet i teksten og skjønner hva jeg prøvde å formidle. Det positive er å kunne sette ord på det og kanskje si det mange ikke tør eller vil si høyt. Jeg håper at posten kanskje kan gi en trøst om at man er slettes ikke aleine om å kjenne på forventet kostnad og utgiftene du klarer å håndtere.
Å komme helt opp på blogg lista som nr 18 etter en slik post er jo moro, det er moro å se at så mange har tatt turen innom bloggen min. Men igjen så håper jeg det ikke er så altfor mange som har det slik, må bruke av både sparekonto og måtte innom kredittkortet i overskuddsbanken for å komme seg gjennom dagene.
Men når det er sagt så trur jeg at altfor mange kjenner på dette.
Så jeg popper bare kort innom for å ønske alle en riktig god helg og med ønske om at alle får gjort det de trenger i løpet av helga for å lade opp igjen.
Det er mange typer kostnader vi forholder oss til. Det er strøm, det er drivstoff, det er matvarepriser og en hel liste til vi ikke behøver å ramse opp. Vi kjenner alle disse kostnadene hver eneste dag og hver eneste gang vi skal foreta oss noe og delta på noe.
“Jeg kommer hjem etter en full dag. Veien hjem er ikke så lang, den er faktisk akkurat passe lang. En halvtime i bilen etter jobb er akkurat passe til å legge dagen bak seg. Musikken står på, jeg synger med den stemmen jeg har mens bilen ruller bortover veien. Jeg svinger opp foran huset og går inn. Døra låses opp og jeg går rett i 2.etg, kler av meg og stuper rett under dyna hvor jeg blir en time før jeg orker å ta for meg min egen tid, ettermiddagen”.
Slik er det mange ganger. Kostnaden som løper gjennom dagen er mer enn det jeg har råd til, kostnaden er så høye at jeg må regenere energi før jeg kan ta for meg min egen tid på ettermiddagen. Slik skal det jo ikke være.
Man kan klare slikt over visse perioder, da man har et overskudd å ta av, en bank du har å låne av når det er litt ekstra hektisk. Det er bare det at den banken vil etter hvert gå tom. Som i finansverden så begynner man da å bruke kredittkortet, altså legge seg på senga når man kommer hjem for å klare å stå i sin egentid om ettermiddagen.
Dette å låne av overskuddet over tid, det går ei stund og er du heldig å få litt slakk så du får spart tilbake til banken så går det bra. Men er du kommet så langt at du har begynt å bruke kredittkortet, senga, så er du skikkelig på uttur. Å låne fra banken, egen overskuddskonto er rentefritt, å begynne å bruke fra kredittkortet er dyrt, den har kostbare renter og veien ut er lang.
Ikke gi mer enn forventet kostnad.
En kostnad er en forventing til hva du skal levere i hverdagen, og den kostnaden må vi forholde oss til, den kommer vi ikke utenom. Men vær bevisst på kostnaden og gi ikke mer enn hva det koster deg. Å gi mer for en vare enn vi må er ikke noe vi gjør når vi er i butikken, fyller på bilen eller skal betale noen av de andre utgiftene vi har. Så hvorfor er vi så på tilbud sida når vi skal gi av oss sjøl? Hvorfor betaler vi mer enn forventet kostnad når vi selger oss sjøl?
Husk på det at når du har gitt og gitt og betalt mye enn forventet kostnad så er det kun du som står igjen med regninga, det kommer ingen å hjelper deg når overskuddsbanken din er tom og du har begynt på kredittkortet.
Ta vare på deg sjøl. Vær ditt ansvar bevisst og gi ikke mer enn du har å gi sjøl om forventningene og kravene skulle tilsi mer.
Lag dere en fin dag. I dag skal jeg fylle dagen med ting som fyller overskuddskontoen min.
