Så er det en ny matboks. Hver gang jeg lager matpakke så irriterer det meg at jeg kun får plass til 3 knekkebrød i boksen, det vil si 2 og et halvt, skal du ha ei skive brunost på knekkebrødene så blir boksen for liten. Og skal du ha med deg middagsrester, glem det!
Men hver gang jeg reiser fra jobb så blir det aldri til at jeg tar meg tid til å reise innom butikken for å kjøpe en større matboks, neida, men å irritere seg over en for liten matboks når jeg lager matpakka, jo det får jeg til.
Idag er det slutt! Nå må jeg få tak en som ihvertfall har plass til 3 knekkebrød, med brunost 😉
Så kom minusgradene i full sving igjen. Det er ikke annet å gjøre enn å fyre i peisen og finne på noe fornuftig. I dag var det fornuftige jeg kunne finne på, å rydde ut Jula. Så her er det vasket og ryddet ut en Jule sesong.
–
Men det går ikke helt uten uhell og svinn. Jeg ble i minus ei Julekule da jeg plukket ned pynten fra treet idag. Men det får gå, ikke det verste som kan skje. Så lenge vi ikke skal gråte over spilt melk, da kan vi heller ikke gråte over ei knust Julekule.
–
Da er stua tilbake til det vi kan kalle normale tilstander.
Snikende kommer de, de mange, de millioner. Urettferdig kan det kjennes, der de invaderer, rå, hensynsløse uten samvittighet og hensyn til ung eller gammel.
Men stormen av de millioner får vi ikke forskanset oss mot, dette forsvaret trenger mer enn bare mot. På en måte trenger vi deg for å kunne motstå deg, tross din smerte og ubehag.
Måtte din plage forsvinne like fort som den kom, du virus som herjer i blant oss som en storm.
Skogens mørke hemmeligheter, den gjemmer mange øyne du ikke ser. Gå kan du gjøre, aleine kan du tru du kan være, men ser du alle som ser deg?
Noen små øyne følger deg nok hvor hen du går, hvor hen du står, hvor hen du sitter og titter. Aleine er du aldri, der du går i skogens dyp, sett blir du av mang et lite kryp.
Men snu deg du aldri, se deg aldri tilbake, øyer fra vesen som dine spor der du går, kanskje du ikke vil se, som den mørke mann som følger deg hjem.
Kan det nye året bringe nye ark og nye muligheter?
Det starter gjerne slik, nytt år og nye muligheter, sier man. Jeg veit ikke helt, det må være et rop om om hjelp, et håp om at man ønkser en endring i fra det året som har vært og at det nye året skal gi deg noe annet enn det du har hatt.
Med blanke ark og nye farge stifter.
Jo man starter jo gjerne slik, i hode, at det nye året “det skal bli året”. Men mellom 2022 og 2023 har det kun vært ei helt vanlig helg, jeg gikk på en smell og trudde at det var fri på mandag, det var ikke det en gang! Så når jeg starter det nye året nå så er det ikke endring på noe som helst.
Det lurer jeg litt på. Blanke ark for meg er en mulighet til å kunne starte på nytt, kaste alt det gamle bak meg og få begynne helt på nytt. Ingen får begynt helt på nytt. Arkene mine, de gamle, de kunne jeg gjerne ha fått makulert, men de ligger der. OK så kan man ikke viske bort historien sin, den vil alltid ligge der, godt forvart i ryggsekken som vi alle bærer rundt. Men hva med nye ark?
Jeg ønsker meg helt blanke ark, hvite uskrevne ark, ark bare jeg kan farge og skrive, velge hva de vil inneholde. Slike ark har jeg ikke fått utlevert i år heller. 2023 arkene er allerede skrevet, og jeg må følge det som står der, til punkt og prikke. Valgene er svært begrenset også i året 2023. I morra er det en helt vanlig hverdag, samme hverdagen som jeg gikk fra på fredag, eneste forskjellen er at nå skal jeg skrive 2023 i stedet for 2022 når skal datere noe.
Nyttårsforsettet 2023.
Man skal jo ha Nyttårsforsetter, det hører jo med. I fjor hadde jeg et år med Yes Man, det har jeg også tenkt å ha i år, jeg kjører den ett år til. Men det får bli innenfor rimelighetens grenser så klart. I fjor ble det hopp fra Rjukan brua i strikk, det var jo morsomt, faktisk. Jeg har plan om å gjøre det en gang til i år.
Men det er ett annet forsett jeg skal ha i år, jeg skal ta mer hensyn. Å ta hensyn er viktig, det å si nei er viktig, det å si ja er viktig. Men det er en ting man kanskje glemmer litt når man lever i en travel verden, i en verden der alle skal hensyntas og ivaretas. Man glemmer kanskje den viktigste personen man har i livet sitt. Den som står deg nærmest, den som MÅ fungere om alt annet rundt deg skal fungere…DEG SJØL. Så Nyttårsforsettet mitt i år er å ta mer hensyn til meg sjøl, ivareta meg sjøl.
I 2023 skal jeg ta mer hensyn til meg sjøl. Nåløyet inn til meg har blitt svært mye trangere enn det var i 2022. Nå kommer jeg til å spørre meg sjøl -har jeg lyst til detta, har jeg noe å vinne på detta, gagner detta meg, føre jeg sier ja til omgivelsene. Følelsen av å hele tide være på tilbudssida uten at man sjøl har noe igjen for det, den skal bort. Nåløyet har blitt betydeligere trangere.
Men det skal være sagt, det er også ett knippe mennesker jeg slipper alt i henda og kommer direkte for om de skulle trenge hjelp.
Rundt neste sving.
Rundt neste sving. Det er alltid rundt neste sving kan det komme nye muligheter.
Med snart 49 år på svingete veier har jeg til gode å se noen muligheter rundt neste sving, rundt neste sving kommer det bare en ny sving, og en ny sving.
Årets første dag.
Den gikk på beina for å hente bilen etter en koselig nyttårsaften på Bergimellom i går. Det ble noen bokser med øl, et glass bobler etter en god middag. Morran idag var lang og behagelig, med en veldig god frokost av omelett, tomater og paprika. Litt tv titting ble det før jeg tok på meg og gikk 3,9km for å henta bilen.
Men nå som vi har begynt januar har også nedtellinga begynt til sommeren og en ny sesong på Harley. Som alle kjøretøy jeg har hatt så har også den, etter mye om og men fått ett navn. Det må bare på Optimus Prime. Ettersom Goldwingen het Bumblebee måtte jeg bare fortsette med navn fra figurene i Transformers.
Peugeot’n har jo fått navnet Gråtass.
–
–
Måtte vinteren rase fort til jeg igjen sitter der jeg kjenner meg mest hjemme.
