Endelig skinner sola og varmen tørker opp regnvannet som himmelen så grasiøst har beriket oss med, vi setter oss på HD’n, kobler opp vårt nye Midland headset og suser av gårde – så hopper jaggu girspaken av på Harley’n! Det var jo pokker så typisk!
Så var det ikke dumt med langt hår allikevel da, da har man alltids en hårstrikk i lommen, nesten alltid, men som flaks var så hadde jeg en i lommen idag 🙂
Det var akkurat det jeg trengte for å komme meg hjem. Tvi tvi og bank i bordet, dette er bare en liten bagatell. Så i morra blir det en tur Lazy Boys og få tak i en ny girspak. Skipt men slik får det bli, Harley’n må være i orden 🙂
The legend of the Biker Bell The true origin of the biker bell may have ties to the Sturgis Motorcycle Rally. In the 1930?s the Jackpine Gypsies Motorcycle Club was formed in the Black Hills of South Dakota. The rally started as a half-mile dirt-track race, with a few racers and small group of about 200 onlookers. It is said that a bell was given to entrants to pin on their shirt as a token of entry?much like a button or wrist band might be given today. As the story goes, an old gray-beard was riding home from Mexico, with saddlebags loaded full of toys and trinkets for some kids in an orphanage near where he lived. It was a cold night in the high deserts just north of the border. As he rode he thought of rides past, epic journeys with long lost friends and the many nights just like this spent in the saddle. Ahead in the small beam of his old headlamp he thought he saw something. As he rode on it appeared again, this time there were more of them. Tiny little creatures that seemed to dart in and out of the beam as fast as the wind. They were dark little dodgy spirits, quick, and all but translucent in the moonlight?they were road gremlins. Before he could react they were on the bike. As he mashed on the brakes the front tire blew, and the old rear drum brake that had served him well for years locked up. When he came to he was nearly ten yards from his bike. One saddle bag had been torn loose and was lying next to him in the cold, hard packed dirt. In the light of the moon he could see his bike, the little spirit like road gremlins dancing on top. He raised himself up to his elbows, where he could see them more clearly, and they caught a glimpse of him too. That?s when they began to approach. Slowly, almost curiously, they stalked towards him. As they advanced he picked up the only thing that was within reach, the saddle bag, and began to wave it at them trying to keep them at bay. From inside the bag came a ringing noise. He noticed that if he shook the bag the little gremlins would fall back, plugging their ears in retreat. He quickly unstrapped the bag and dug out two sleigh bells from a set of toy reindeer buried in the bag. As he knelt there shaking the bells the gremlins retreated off into the darkness. As if attracted like a moth to a flame, two staggered lights approached from the distance, and came upon the lone rider in the darkness. To the lone rider they seemed like angels coming upon him with wings, guided by the sound of the bells. The two riders helped the old gray-beard brush himself off and gather his belongings. They set up camp and talked long into the night, about the old man?s brush with the road gremlins, and of many rides past. The old man offered to pay, but as-is biker tradition, the two men would not accept any form of repayment. In the morning the men helped the gray-beard patch his tire and limp to a little service station in the next town. Again, as they prepared to go their separate ways, the men refused payment. The old man had suspected this, so in the early morning hours just before dawn, he had awakened and attached two bells, one to each of his angel rider?s bikes. As the old man watched his new friends roll out of the dusty service station driveway, he thought he could hear the ringing of bells over the low rumble of the bikes. There are many variations of the ride bell legend, and almost as many ways to tell it as there are bikers to tell the tale. Like many other time honored stories of past, in the beginning it was passed on through word of mouth, from one biker to the next. In a way, this story is just like any true biker, it doesn?t matter how you dress it, the core of the story remains. Protection is offered in the generosity of friends or in random acts of brotherhood along the road. The spirit of camaraderie and brotherhood between bikers is what the ride bell encompasses. If you buy your own bell, the magic will still work but if you receive one as a gift from a friend or a loved one the magic is doubled because out there somewhere you have a friend looking out for you. If you steal a bell from a biker, you steal all the gremlins and the evil that comes with them. It is ill advised that you steal a bell, the consequences could be dire.
Det skal klippes hardt og omfattende for å få alle videoklippene man tar på en tur ned til ca 10 minutter, om man da vil dele dette på YouTube. Og det kan jo ta en hel evighet å høre gjennom klippene flere ganger føre vi er sånn bortimot sikre på at vi kan publisere videoen. Det har seg slik at vi sitter og prater konstant når vi er på tur, bil eller motorsykkel. Og det er ikke alle temaer som kanskje gjør seg så godt i almenheten…det bli noe private emner og ingen hører oss…helt til jeg kommer på at jeg skal publisere det :O
Men jeg fikk da gått på med saks og stoppeklokke slik at jeg fikk denne “teipen” ned til under 10 minutter. Det blir kjørevideo, slik som jeg skal kose meg med når vinteren kommer og jeg sitter og venter på at vegene skal bli isfrie igjen.
Skulle jeg gjort som Hurtigruta minutt for minutt så hadde dette tatt nesten 2 timer, eller 9 timer da som det tok å kjøre hele turen…det slapp vi. Her går det tur retur Bergen, Hardangervidda, en hel haug med tunneler og litt inni Bergen sentrum på under 10 minutter.
Etter kun å ha sett Bergen på postkort i en hel evighet så var det moro å kunne kjøre Harley’en forbi torget. En stor opplevelse det for en fra Østlandet.
GoPro Hero4 Session
Kamera jeg bruker et GoPro Hero4 Session. Fungere veldig fint til vårt bruk. Det er vanntett, lite og lett. Du filmer ca 2 timer på hver lading. Setter du det på foto med ett bilde pr minutt så varer det ca 6 timer. Med et minnekort på 64GB har du godt med plass til ferieminnene dine. Jeg ladet kamera med iPhone mobil laderen min. Jeg har ett feste på sykkelen, festet på speilen, ett på hjelmen og ett håndtak om du skulle filme mens du er ute og går. Det håndtaket er også flytende så du kan bruke kamera i vann uten å være redd for å miste det.
Fint utstyr for å samle minner fra turer og opplevelser.
“Nå blir det ikke noe mer handling i år til mc” sa jeg for knappe to dager siden. Men det har seg slik at det ikke alltid går an å bestemme seg for noe på forhånd…bank i bordet og lagt kort ligger…og alt det der. For når intercomen vi bruker når vi er ute og kjører mc svikter, ja da fikk frua litt smått panikk. Og jeg kan jo være enig i det at å kjøre mc uten intercom ikke blir det samme, ikke for to så prateglade som vi er. Og i tillegg når frua tar initiativ til å fornye utstyret…da er det bare å smi mens jernet er varmt 🙂
Så da ble det tur til EC RIDE på Lillestrøm for å se på intercome. Denne gangen skulle vi ha et system som var av riktig kvalitet. Det har litt betydning for hva man bruker når man kjører, ja vi er sikkert langt fra de som kjører mest, men vi har da noen mil på veien, og da blir det godt å få et skikkelig system i hjelmen, også uten ledninger da gitt.
Valget falt på dette systemet. Ikke bare det at vi får god lyd, men nå kan jeg ta telefonen mens jeg kjører også, slett ikke dumt når jeg er uten alene og frua lurer på om det er liv 😉 Dette blir jo reine luksusen for oss som har kjørt rundt med ledninger og sus og brus i øra nå i flere år.
Bestillingen ble gjort i går og neste tur er planlagt til søndag. En liten svingom på ca 260km med innlagt minigolf i Sunne (om det er ledig) og en matbit langs veien. Og da veit du, da hadde det vært moro om vi hadde fått den nye intercomen.
I skrivende stund har vi vi nærmere 6000km på Harley’en. Det blir vel fort noen mil til føre vi legger inn årene, for mc sesongen altså 😛
Det er jo helt kart en opplevelse å ha kjørt den. Det var et av målene våre også på Bergens turen. Vi måtte ta en tur med banen og spise etter eller annet på Fløibane toppen. Og det gjorde vi. Men turen opp, og turen ned…?
Jo det var nå med en begrenset begeistring jeg satte inn i den vogna der. Hvorfor det? Jo det har seg slik at jeg ikke er noe glad i karuseller, det unngår jeg så langt det lar seg gjøre, det samme gjelder å fly. Når jeg satte meg inn i vogna her så fikk jeg de samme refleksene som når jeg går opp i en karusell eller fly -jeg har null kontroll over det som nå skal skje! Og det liker jeg ikke.
På turen opp ville jeg rope til sjåføren -nå må du gi gass skal vi ta oss opp her! Men denne skyssen seig seg oppover bakken. Og like før den var oppe så senket den farten ennå litt, men da hadde jeg mest lyst til å hoppe av.
Ned var enda litt ubehageligere. Det var ikke lett detta for en som vil kjøre sjøl og ikke liker karuseller. Men det var nå en opplevelse.
Ja den Harley’en ga meg et aldri så lite hjerteinnfark midt i sentrum av Bergen. Vi var ferdige med vår dag og skulle hjem til hytta. Starta opp i parkeringshuset og kjørte ut i byen. Vi måtte jo kjøre forbi brygga med Harley’en så klart. Det gjorde vi og skulle reise ut av byen, da stoppet hele motoren!
Og det gjorde jammen hjertet mitt i et lite sekund også, hvem vil vel ha motortrøbbel så langt hjemmefra og midt gatene i Bergen.
Det var ikke annet å gjøre enn å stelle seg midt i krysset på den hvite stripa.
Etter et par minutter fikk vi liv i maskin igjen og var på vei, med en liten klump i magen.
Først så tenkte jeg at det hadde vært for varmt og at motoren hadde slått seg av på grunn av det. Men så kom jeg til å tenke på turene våre her hjemme med stolpejakt, da var det enda varmere og mye småkjøring, og tomgangkjøring på motoren. Det var ikke noe problem. I Bergen startet vi fra en kjølig kjeller, rett opp i byen med nesten bare tomgangkjøring og stor varmeutvikling raskt.
Det jeg har som teori er at choken på motoren har hengt med for lenge, kombinert med lavt turtall på motoren har gjort at den ble druknet av for mye bensin. Da vi var på veien igjen og fikk blåst ut litt så kom motoren seg igjen og gikk som en drøm. På veien hjem var det ikke noe tegn til ugang, alt fungerte helt topp.
Turen til Bergen har vært helt topp. Og for et vær vi har hatt. Det har gått så svetten har silt nedover ryggen, ja så varmt var det faktisk, for oss.
Nå har vi parkert Harley’en fått oss en dusj og skal slappe av hjemme i vår egen stue. Det blir godt å plante rompa nedi sofaen nå etter det som i alt ble 1160km på motorsykkel i helga.
Harley’en har gått som ei klokka hele turen, bortsett fra en liten hjertestopp jeg fikk i sentrum i Bergen, og det har vært en opplevelse å kjøre Electra Glide så langt.
I morra skal den få en vask, det trengs. Jeg skal dele flere bilder fra turen, MEN nå er det SOFA. Ha en fortsatt fin kveld.
