En verden styrt av penger, makt og hjelpe løse politikere.
Jeg sitter foran ovn i stua og tar ut aska. Det fyller seg fort opp med aske når det brenner mang en sekk med ved for å holde strømselskapenes innvikle og utspekulerte kalkyler på avstand, noen har fulgt med på skolen, excel er et farlig våpen.
Det varsles, og ikke bare strømselskapene gnir seg i henda når slike prognoser blir varslet, nei det gjør også nyhetsmediene. Aldri har vel nyhetsmediene hatt så mye trafikk, kommentarer og klikk inn på sine sider som nå under pandemier og strømpriser.
Staten, våre kjære tillitsvalgte har det også godt nå. Det virker som om at når du har fått deg en plass på løvebakken så er du fredet for all regel og norm som måtte gjelde oss andre i samfunnet. En fin tekst som florerer på Facebook nå er “likheten mellom demente og de som jobber på stortinget er at ingen veit hvor de egentlig bor”. Forskjellen er at de som er tinget lurer til seg hundretusner av kroner mens så godt som hele pensjon til de på hjemme går til å få bo der. Ja det er forskjell på oss.
Klima.
Klima har blitt en religion. Det brukes frykt og det spilles på folks dårlige samvittighet for å legimentere høye priser, få folks forståelse til at prisene er så høye. Bak alt dette sitter det noen og tjener noe helt vanvittig med penger på disse tilgjengelighet/etterspørsel kalkylene. Etterspørselen vil alltid være der, senker man tilgjengeligheten skyter prisene i været. Så fortsett å tømme vannmagasinene så vil dere oppnå enda høyrer priser – gratulerer dere har klart å lure en hel verden.
Aska er tatt ut av ovn. Vedsekken er fylt og klar til jeg kommer hjem. Ute er det -8’C og vi skal idag igjen få historiske strømpriser, er det ikke rart at når du leser detta i media så er det på en måte en sensasjon som løftes opp positivt.
På alle fire måtte vi krype, for å entre Røverens hule.
Kan du tenke deg å være forfulgt, du har utført et drap, du jages av mange og kan aldri vise deg igjen. Så finner du tilfeldig ei hule under et berg skjær, her skal du tilbringe resten av dine dager, jaget, hatet, aldri mer med ro i kroppen og i visshet om at en dag kan noen finne deg og stille deg til rette.
Vel det var nå godt vi ikke gikk med en slik grusom følelse da vi tok turen til Arons hule idag. Været var helt suverent, oppmøte kl11 og vi var raskt på vei til Speismark. En liten biltur til toppen og så var det å ta beina fatt ca 3,2km innover skogen. De første 2,3km går på grusvei og resten er på sti og myr.
Det er litt bløtt over her så skal du inn her, sommer, vår eller høst så vil jeg anbefale skotøy som tåler vann. Men turen er veldig lett å gå så her skal ingen behøve grue seg.
Litt oppe under en kant ligger inngangen til hula. Herfra hadde nok Aron en brukbar oversikt om det skulle komme noe i hans nærhet.
Åpningen er ikke så veldig stor. Du må ned på kne for å krype inn. Når du kommer på innsida er det større plass, du kan vel stå inni der om du står midt i rommet.
Sagnet om Røver Aron.
På nett fant jeg en kort versjon av sagnet om Røver Aron. Det henger en veldig fin historie ved Gapahuken som er mer utfyllende. Mens vi satt inne i hula leste jeg opp sagnet om Aron i hans omgivelser. Det var litt morsomt å kunne gjøre det så jeg får si takk til tur gruppa som ville høre på.
Spesielle omgivelser når man tenker på at en angivelig morder skal ha bodd inni her, med ei dame han truet med seg.
Lunsj med utsikt.
Etter at vi hadde vært inne i hula gikk vi til gapahuken som står litt bortenfor hula. Kaffe, ei matpakke og litt sjokolade smakte godt på en frisk solrik dag med utsikt utover tjernet.
Vi lurte litt på om det kunne bli en tur dit til sommeren, bade i tjernet, men så veit vi jo ikke om Aron fortsatt ligger der på bunnen et sted og bare venter på å dra deg litt i foten om du skulle driste deg på en svømmetur. Trur kanskje vi lar det være 😉
Det finnes et trolsk tjern langt inne i skogen, som heter Stubbetjern, og som er knyttet til et myteomspunnet sagn. Ved tjernet ligger det en hule. Sagnet, som visstnok skal stamme fra 1694, forteller at det skal ha bodd en farlig røver i denne hulen. Hans navn var Aron. Hulen finnes den dag i dag. Man finner den om man følger stien innover til Stubbekjølen.
Aron flyktet fra Norrland i Sverige til Norge etter at han hadde tatt livet av en bonde. Han rømte over grensen og inn i Hedmark, hvor han bosatte seg i fjellhulen ved Stubbetjern. Det fantes både ulv, bjørn og gaupe i skogene på den tiden. Folk fryktet rovdyrene fordi de forsynte seg av buskapen. Men de fryktet også røveren Aron, som tok seg inn i fjøsene deres og bar med seg sau, geit og oksekalver hjem til hulen sin.
Litt lenger sørpå, ved de to store sjøene Storbørja og Svartbørja, hadde det bosatt seg finner. De trakk gjerne mot de store, fiskerike sjøene i skogområdene i Odal og på Finnskogen. Arons hule lå ikke langt unna, og den farlige røveren ble finnenes verste fiende. Ingen våget å nærme seg hulen. De holdt seg bak lås og slå ved fullmånenetter på vinterstid, da Aron var på røvertokt.
En dag utpå våren gikk en ung jente, Lisbet fra Jaraldstorpet, ut i skogen for å hente ved. Hun gikk med en vedmeis på ryggen, og brått støtte hun på en fremmed på stien. En lurvete og fæl mann, kledd i filler og dyreskinn, som pekte truende på henne med et rustent gevær. Mannen var Røver-Aron, og nå ville han ha seg et kvinnfolk. Lisbet ble livredd da Aron befalte henne å bli med ham.
«Jeg skyter om du ikke lystrer,» skrek han, og hun våget ikke annet enn å adlyde. De kom frem til hulen utpå kvelden, og der stengte han henne inne med en tung steinhelle foran huleåpningen.
Det ble gått manngard etter henne i Jaraldstorpet, men jenta var sporløst forsvunnet. Finnene var svært overtroiske og trodde jenta var blitt tatt av underjordiske, eller av nøkken.
Sommeren gikk og Lisbet levde sammen med Aron. Når han var på jakt, stengte han henne inne i hulen. Hun fikk aldri gå noe sted uten ham. Hun prøvde å rømme flere ganger, men lyktes ikke. Til slutt bestemte hun seg for å bruke kvinnelist. Hun ble mer medgjørlig og gjorde alt han ba om. Etter en tid fikk hun bli med ham på jakt og fiske.
Høsten gikk, og det ble vinter. En dag streifet det fangstmenn i området ved Stubbekjølen. De fikk brått øye på to skikkelser som satt og pilket ved hver sin råk på Stubbetjern. De antok at den ene var den beryktede røveren de hadde hørt om, men hvem var kvinnfolket?
Lisbet fikk først øye på dem, hun sto og stirret taust, men så kastet hun fra seg fiskeredskapen og løp mot land. Da Aron så hva som skjedde, kom han etter henne, fikk tak i håret hennes og rykket henne til seg slik at hun falt bakover. Idet han løftet henne på ryggen, skjøt en av fangstmennene Aron. Han falt fremover, og Lisbet kom seg fri. Nå var hun ikke redd lenger, for hun skjønte at den stygge, onde røveren var død.
Da hørtes et grusomt ul under isen på Stubbetjern, en verre lyd hadde ingen hørt. Fangstmennene senket Aron i tjernet med tunge steiner og fulgte Lisbet hjem til Jaraldstorpet. Her ble det gjensynsglede i familien, men historien om Røver-Aron ender ikke her. For ved sankthanstider neste sommer fødte Lisbet et barn som lignet mer et dyr enn et menneske. Barnet sutret og gråt, som lyden av en fresende katt. Etter to døgn tok Lisbet med seg ungen og strøk til skogs. Hun kom hjem igjen alene. Det sies at ungen ble funnet død i en bergrevne ved et sted kalt Kroksjøberget. Revnen i berget kalles i dag for Bånknatten. Hvis man går forbi, kan man høre det frese, som en katt, fra bergrevnen. Og når isen har lagt seg på Stubbetjern, hører man av og til at det uler stygt under isen.
Tør du? Det skal vi finne ut idag, om noen tør krype inn i hula til en angivelig morderisk røver.
Klare til avmarsj.
Det har vært noen minusgrader i natt. Hele -4,5’C er det nå i skrivende stund. Det gjør at jeg har trua på at det kanskje er noe tørrere på veien til Arons hule i dag enn det var i går. I går var det veldig bløtt, gode vanntette sko er tingen her.
Veien vi skal gå er veldig lettgått. Det er faktisk så mye som 2,3km med grusvei. Resten av veien er på sti og noe myr. Hele strekningen er på 3,2km. Jeg gikk inn i går på 35 minutter, om jeg skal stole på Garmin klokka.
Sekken er nesten pakket og klar, jeg har fått meg min vanlige frokost miks med cornflakes, havregryn, melk, gresk yoghurt med litt syltetøy. RevolutionRace buksene er tørre, skoa er tørre og klare.
Utmarsj kl11. Følg gjerne med så får vi se om det kan komme noen bilder og kommentarer fra turen seinere idag.
Det er lov å jukse litt så lenge det gjelder forberedelse?
3,2km og 35min tok det å gå inn. Fint og lettgått.
Litt har jeg juksa idag. Men det er litt triveligere å vite veien på forhånd når du har bedt med deg folk på tur. Og ettersom jeg gikk så inn i hampen feil forrige helg tenkte jeg at jeg fikk ta en kjapp tur for å se hvor veien gikk. Link til feil vei…
Idag fant jeg frem, og veien er ikke så lang som det står på skiltene, den er lettgått og få høydemeter på turen. Her kan alle gå.
Så da får vi bare la buksene og skoa få tørke litt til imorra og ny tur. Nå skal det som er igjen av denne kvelden forbeholdes tv til øya detter igjen. Har akkurat kommet inn døra etter å ha feire Silje Mikkeline sin bursdag. Takk for en trivelig kveld med mat, spill og kake.
Riktignok ser du veldig fint ut, sånn akkurat når du kommer ut av posen, men du skal få det. Å kjøpe denna buksa var ikke for at det skal se bra ut, nei denna er vel for å brukes til det som måtte komme av vær vind, regn eller snø.
Men nå er det kvelden. Buksa skal få sin første tur i morra 😉
Forrige fredag var en fredag jeg kjørte ca 7 mil ekstra omvei for å ta meg hjem fra jobb, da har du liksom ikke lyst til å reise hjem og ta helga. Det høres sikkert litt rart ut, men det har nå sine grunner. Trives som plommen i egget i huset, men…ja.
Men 7 mil omvei er ikke den lengste veien jeg har tatt hjem fra jobb. Neida, i sommer ble omveien på, ja jeg trur det var over 30 mil, på mc.
Denne fredagen startes med oppdrag allerede fra ettermiddagen, rekker akkurat hjem og så ut igjen. Lørdagen gleder jeg meg til, da skal vi feire bursdag. Og søndagen er det ny fottur i skogen, da skal jeg se om ikke Arons hule kan ligge der fremme i løypa et sted.
Lag en fin fredag, denna trur fredagen og helga har jeg trua på.
Det skulle jo liksom lages et ordentlig måltid idag, middag, men så ble det en kjempe snarvei da. Litt sånn umotivert på matfronten om dagen, det blir lettvinte valg, ikke usunne valg vil jeg påstå…
Nei det må gå fort og da blir det gjerne noe som ligger i en pose. Her ble det steke grønnsaker som jeg slo 6 egg over og lot steke på middels varme i panna. Det ble ikke så aller verst, lettvint og kjapt. Og så klart var det to knekkebrød til.
Jeg vil nå påstå det motsatte, det er da ikke noe problem, såpass selvkontroll bør du da ha at du bare tar en bit sjokolade.
Lillelørdag og jeg har gjort meg en tur til Charlottenberg og kjøpt meg et brett med Norrlands Gull. På tv rullet SAW – JIGSAW film nr2. Klart jeg måtte kose meg litt på en onsdag, jeg mener lillelørdag.
Litt potetgull i bollen, sjokolade og en boks med Norrlands Gull. Jo det ble en grei miks det, helt til øya falt igjen og jeg ble borte i drømmeland, takk og lov ikke Jigsaw drømme land. Så nå lurer jeg litt på når jeg får sove igjen, burde prøve, klokka ringer 0530 i morra.
Kombinerer du en liten dupp på sofaen med en bit sjokolade, det kan hende det blir vanskelig å få sove nå…men jeg tok bare en sjokoladebit altså, en 200gr bit 😉
Det rasler i grusen bak deg, kvister knekker rundt deg.
På en grusvei ned fra et gammelt Torp går jeg, jeg er på vei hjem. Jeg er seint ute, mørket begynner å omfavne det som skulle være nok dagslys til jeg kom meg hjem. Turen tok litt lengre tid enn jeg beregnet og nå kommer skumringen snikende på, sammen med de andre lydene.
Lyden av skritt, haltende, draende, slepende skritt med tung pust som surkler hver gang et åndedrett høres. Jeg ser bak meg, ser ingenting, bare hører. Jeg ser fremover, bakover, bare lyd fra noe som ikke kan ses. Jeg veit det er noe der ute.
Igjen hører jeg lyden fra snerrende surklende åndedrag…
Jeg går raskere og raskere for å rekke å komme meg ut av denne smale korridoren med tett skog på hver side. Lydene blir bare mer og mer nære og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kommer meg raskt nok unna, skal jeg ikke rekker det? Hvordan kan de være så raske med sine slepende skritt? Men de er mange, de er overalt! Jeg er ikke på vei fra dem, jeg er på vei imot dem, midt i blant dem!
Pulsen stiger i takt med farten min, jeg løper så fort jeg kan i det jeg ser et glimt av…
…jeg befinner meg midt i ei scene fra Walking Dead 💀
Jo da. Jeg har gått denne veien mange ganger nå. Det er her jeg nesten krasjet med en elg da jeg kom på en løpetur, jeg kom nedover veien og elgen krysset tvers over veien et par-tre meter foran meg fra den ene skogkanten til den andre, det var nære nok spør du meg. Men aldri har jeg tenkt at denne veien er en perfekt vei for ei scene med Walking Dead. Tett skog på begge sider, litt tussmørkt og lite sikt til sidene. Det er nok skumringen og at jeg kom gående der aleine med sekk på ryggen som utløste tankespinnet.
Lag en fin kveld denne mandagen. Med eller uten zombier 😉
Slik gikk det jo ikke, jeg kjente med det samme jeg hadde trykket på publiser knappen at detta kom til å sprekke. Og det gjorde det, til gangs!
Arons hule.
Det var dit jeg hadde tenkt meg først. Men merkinga var da så dårlig at jeg fant da ikke frem noen ting oppi Speismark. Enten var oppmerking altfor utydelig eller så så jeg ikke hva jeg skulle se etter. Men samma det, det ble en fin tur oppi myrene der, god treningsøkt å småspringe litt på myrene der. Jeg får henge meg på en kjentmann så jeg lærer meg veien.
Mye vann i bakken på myrene, god trening.
Så ble det kjente stier.
Ettersom jeg ikke fant Arons hule gjorde jeg en tur på kjente stier. Så da jeg parkerte bilen hjemme slang jeg sekken på ryggen og tok turen opp. Sekken var jo urørt og pakke for tur.
Men nå er turen, eller turene over, det er på tide å kaste seg i dusjen og se om jeg finner på noe til mat. Det har ikke vært annet enn et par sjokoladebiter, en mellombar og kopp kaffe siden frokosten i dag. Går langt på lite 😉
Reiste ut kl1100 idag og var hjemme igjen ca kl16. Tilbakelagt er 14km med 3t 45min effektiv tur. I mellom der har det vært litt bilkjøring for å komme til utgangspunktene.
