Snerrende surklende åndedrag…

Det rasler i grusen bak deg, kvister knekker rundt deg.

På en grusvei ned fra et gammelt Torp går jeg, jeg er på vei hjem. Jeg er seint ute, mørket begynner å omfavne det som skulle være nok dagslys til jeg kom meg hjem. Turen tok litt lengre tid enn jeg beregnet og nå kommer skumringen snikende på, sammen med de andre lydene.

 

Lyden av skritt, haltende, draende, slepende skritt med tung pust som surkler hver gang et åndedrett høres. Jeg ser bak meg, ser ingenting, bare hører. Jeg ser fremover, bakover, bare lyd fra noe som ikke kan ses. Jeg veit det er noe der ute.

Igjen hører jeg lyden fra snerrende surklende åndedrag…

Jeg går raskere og raskere for å rekke å komme meg ut av denne smale korridoren med tett skog på hver side. Lydene blir bare mer og mer nære og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kommer meg raskt nok unna, skal jeg ikke rekker det? Hvordan kan de være så raske med sine slepende skritt? Men de er mange, de er overalt! Jeg er ikke på vei fra dem, jeg er på vei imot dem, midt i blant dem!

Pulsen stiger i takt med farten min, jeg løper så fort jeg kan i det jeg ser et glimt av…

…jeg befinner meg midt i ei scene fra Walking Dead 💀

 

Jo da. Jeg har gått denne veien mange ganger nå. Det er her jeg nesten krasjet med en elg da jeg kom på en løpetur, jeg kom nedover veien og elgen krysset tvers over veien et par-tre meter foran meg fra den ene skogkanten til den andre, det var nære nok spør du meg. Men aldri har jeg tenkt at denne veien er en perfekt vei for ei scene med Walking Dead. Tett skog på begge sider, litt tussmørkt og lite sikt til sidene. Det er nok skumringen og at jeg kom gående der aleine med sekk på ryggen som utløste tankespinnet.

Lag en fin kveld denne mandagen. Med eller uten zombier 😉

 

17 kommentarer

Siste innlegg