På alle fire entret vi Røver Arons rike.

På alle fire måtte vi krype, for å entre Røverens hule.

Kan du tenke deg å være forfulgt, du har utført et drap, du jages av mange og kan aldri vise deg igjen. Så finner du tilfeldig ei hule under et berg skjær, her skal du tilbringe resten av dine dager, jaget, hatet, aldri mer med ro i kroppen og i visshet om at en dag kan noen finne deg og stille deg til rette. 

Vel det var nå godt vi ikke gikk med en slik grusom følelse da vi tok turen til Arons hule idag. Været var helt suverent, oppmøte kl11 og vi var raskt på vei til Speismark. En liten biltur til toppen og så var det å ta beina fatt ca 3,2km innover skogen. De første 2,3km går på grusvei og resten er på sti og myr.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Det er litt bløtt over her så skal du inn her, sommer, vår eller høst så vil jeg anbefale skotøy som tåler vann. Men turen er veldig lett å gå så her skal ingen behøve grue seg.

Litt oppe under en kant ligger inngangen til hula. Herfra hadde nok Aron en brukbar oversikt om det skulle komme noe i hans nærhet.

Åpningen er ikke så veldig stor. Du må ned på kne for å krype inn. Når du kommer på innsida er det større plass, du kan vel stå inni der om du står midt i rommet.

Sagnet om Røver Aron.

På nett fant jeg en kort versjon av sagnet om Røver Aron. Det henger en veldig fin historie ved Gapahuken som er mer utfyllende. Mens vi satt inne i hula leste jeg opp sagnet om Aron i hans omgivelser. Det var litt morsomt å kunne gjøre det så jeg får si takk til tur gruppa som ville høre på.

Spesielle omgivelser når man tenker på at en angivelig morder skal ha bodd inni her, med ei dame han truet med seg. 

Lunsj med utsikt.

Etter at vi hadde vært inne i hula gikk vi til gapahuken som står litt bortenfor hula. Kaffe, ei matpakke og litt sjokolade smakte godt på en frisk solrik dag med utsikt utover tjernet.

Vi lurte litt på om det kunne bli en tur dit til sommeren, bade i tjernet, men så veit vi jo ikke om Aron fortsatt ligger der på bunnen et sted og bare venter på å dra deg litt i foten om du skulle driste deg på en svømmetur. Trur kanskje vi lar det være 😉

Sagnet om Aron lest i hula. Jeg har lånt teksten og legger til link sida. Link til sida jeg fant det på. 

Sagnet om Arons hule

Det finnes et trolsk tjern langt inne i skogen, som heter Stubbetjern, og som er knyttet til et myteomspunnet sagn. Ved tjernet ligger det en hule. Sagnet, som visstnok skal stamme fra 1694, forteller at det skal ha bodd en farlig røver i denne hulen. Hans navn var Aron. Hulen finnes den dag i dag. Man finner den om man følger stien innover til Stubbekjølen.

Aron flyktet fra Norrland i Sverige til Norge etter at han hadde tatt livet av en bonde. Han rømte over grensen og inn i Hedmark, hvor han bosatte seg i fjellhulen ved Stubbetjern. Det fantes både ulv, bjørn og gaupe i skogene på den tiden. Folk fryktet rovdyrene fordi de forsynte seg av buskapen. Men de fryktet også røveren Aron, som tok seg inn i fjøsene deres og bar med seg sau, geit og oksekalver hjem til hulen sin.

Litt lenger sørpå, ved de to store sjøene Storbørja og Svartbørja, hadde det bosatt seg finner. De trakk gjerne mot de store, fiskerike sjøene i skogområdene i Odal og på Finnskogen. Arons hule lå ikke langt unna, og den farlige røveren ble finnenes verste fiende. Ingen våget å nærme seg hulen. De holdt seg bak lås og slå ved fullmånenetter på vinterstid, da Aron var på røvertokt.

En dag utpå våren gikk en ung jente, Lisbet fra Jaraldstorpet, ut i skogen for å hente ved. Hun gikk med en vedmeis på ryggen, og brått støtte hun på en fremmed på stien. En lurvete og fæl mann, kledd i filler og dyreskinn, som pekte truende på henne med et rustent gevær. Mannen var Røver-Aron, og nå ville han ha seg et kvinnfolk. Lisbet ble livredd da Aron befalte henne å bli med ham.

«Jeg skyter om du ikke lystrer,» skrek han, og hun våget ikke annet enn å adlyde. De kom frem til hulen utpå kvelden, og der stengte han henne inne med en tung steinhelle foran huleåpningen.

Det ble gått manngard etter henne i Jaraldstorpet, men jenta var sporløst forsvunnet. Finnene var svært overtroiske og trodde jenta var blitt tatt av underjordiske, eller av nøkken.

Sommeren gikk og Lisbet levde sammen med Aron. Når han var på jakt, stengte han henne inne i hulen. Hun fikk aldri gå noe sted uten ham. Hun prøvde å rømme flere ganger, men lyktes ikke. Til slutt bestemte hun seg for å bruke kvinnelist. Hun ble mer medgjørlig og gjorde alt han ba om. Etter en tid fikk hun bli med ham på jakt og fiske.

Høsten gikk, og det ble vinter. En dag streifet det fangstmenn i området ved Stubbekjølen. De fikk brått øye på to skikkelser som satt og pilket ved hver sin råk på Stubbetjern. De antok at den ene var den beryktede røveren de hadde hørt om, men hvem var kvinnfolket?

Lisbet fikk først øye på dem, hun sto og stirret taust, men så kastet hun fra seg fiskeredskapen og løp mot land. Da Aron så hva som skjedde, kom han etter henne, fikk tak i håret hennes og rykket henne til seg slik at hun falt bakover. Idet han løftet henne på ryggen, skjøt en av fangstmennene Aron. Han falt fremover, og Lisbet kom seg fri. Nå var hun ikke redd lenger, for hun skjønte at den stygge, onde røveren var død.

Da hørtes et grusomt ul under isen på Stubbetjern, en verre lyd hadde ingen hørt. Fangstmennene senket Aron i tjernet med tunge steiner og fulgte Lisbet hjem til Jaraldstorpet. Her ble det gjensynsglede i familien, men historien om Røver-Aron ender ikke her. For ved sankthanstider neste sommer fødte Lisbet et barn som lignet mer et dyr enn et menneske. Barnet sutret og gråt, som lyden av en fresende katt. Etter to døgn tok Lisbet med seg ungen og strøk til skogs. Hun kom hjem igjen alene. Det sies at ungen ble funnet død i en bergrevne ved et sted kalt Kroksjøberget. Revnen i berget kalles i dag for Bånknatten. Hvis man går forbi, kan man høre det frese, som en katt, fra bergrevnen. Og når isen har lagt seg på Stubbetjern, hører man av og til at det uler stygt under isen.