Det er ikke alle du bør ta med deg på veien videre.
Det er mange mennesker man møter gjennom et liv. De fleste er gode å ha med seg på veien. Det finnes mange gode støttespillere, rådgivere og kunnskapsrike mennesker som sitter med mange gode råd og livserfaringer det er godt å støtte seg på og lytte til. Er man lydhør på disse menneskene og tar rådene til vurdering når du skal gjøre valgene dine, så har du en god sjanse for å gå en god stødig vei.
Så er det noen ganger man møter mennesker som har litt andre intensjoner. Det er de som har, kan det virke som, har behov for å lage uro rundt seg. Om det ikke har vært diskusjoner, blitt diskutert og kverulert i løpet av en dag, så er det liksom et mål å få til slikt i løpet av dagen. Slike mennesker er slitsomme, men fordelen er at man veit hvem dem er og kan på forhånd forberede seg når slike må møtes.
Så har du de du ikke ser før det er for seint, alt for seint. Dette er de verste du kan bli utsatt for. Det er de menneskene som gir deg inntrykk av at de er like deg, samme interesse, samme behov, bekrefter alle dine tanker og følelser som du deler. Så…så viser det seg at ingenting av dette stemmer, alt er bare sagt for at du skal høre det, sagt for sin egen del til utnytte og bruke deg så lenge det passer for seg sjøl, for så å trekke seg med et glatt “beklager”.
Det er faktisk ikke alle man kan passe seg for, noen er så gode til å sno seg at man ikke blir obs før det er for seint.
Kranglefanter, kverulanter, ja alle disse er kje å være rundt. Disse menneskene er bare slik, de kan nesten ikke noe for det. Men verst er det med de som er så bevisste at du ikke ser dem før det er for seint, disse menneskene har en gjennomtenkt plan når de trer frem i sine spindelvev av løgner. Disse menneskene kan fort gjør mye skade.
Lenge sida jeg har delt slike refleksjoner. Ønsker alle en god kveld og fri fra alle slike opplevelser.
Det er akkurat så det går med det skotøyet jeg har. 15km i en minusgrad er grensa, jeg er sånn passe kald på beina etter den turen. Men jeg måtte bare trampe en tur idag. Rastløs kropp klarer ikke hvile. Men nå kjennes det helt greit med en kopp kaffe på sofaen.
Jeg veit det er mandag, men trenger du ei stripe så trenger du ei stripe. Sånn er det bare. Og idag trengte jeg faktisk tre striper.
Blei litt seint med middagen, men jeg får ikke laget den noe før så sånn må det bare bli. Middag spist, og øya begynner å bli tunge. Da er det bare å snurre i gang kaffe, som idag også fikk selskap av tre striper….sjokolade.
Nå var vist klesvasken her klar. Så mens jeg henger opp en vask får dere fortsatt lage en fin kveld 🙂
En verden styrt av penger, makt og hjelpe løse politikere.
Jeg sitter foran ovn i stua og tar ut aska. Det fyller seg fort opp med aske når det brenner mang en sekk med ved for å holde strømselskapenes innvikle og utspekulerte kalkyler på avstand, noen har fulgt med på skolen, excel er et farlig våpen.
Det varsles, og ikke bare strømselskapene gnir seg i henda når slike prognoser blir varslet, nei det gjør også nyhetsmediene. Aldri har vel nyhetsmediene hatt så mye trafikk, kommentarer og klikk inn på sine sider som nå under pandemier og strømpriser.
Staten, våre kjære tillitsvalgte har det også godt nå. Det virker som om at når du har fått deg en plass på løvebakken så er du fredet for all regel og norm som måtte gjelde oss andre i samfunnet. En fin tekst som florerer på Facebook nå er “likheten mellom demente og de som jobber på stortinget er at ingen veit hvor de egentlig bor”. Forskjellen er at de som er tinget lurer til seg hundretusner av kroner mens så godt som hele pensjon til de på hjemme går til å få bo der. Ja det er forskjell på oss.
Klima.
Klima har blitt en religion. Det brukes frykt og det spilles på folks dårlige samvittighet for å legimentere høye priser, få folks forståelse til at prisene er så høye. Bak alt dette sitter det noen og tjener noe helt vanvittig med penger på disse tilgjengelighet/etterspørsel kalkylene. Etterspørselen vil alltid være der, senker man tilgjengeligheten skyter prisene i været. Så fortsett å tømme vannmagasinene så vil dere oppnå enda høyrer priser – gratulerer dere har klart å lure en hel verden.
Aska er tatt ut av ovn. Vedsekken er fylt og klar til jeg kommer hjem. Ute er det -8’C og vi skal idag igjen få historiske strømpriser, er det ikke rart at når du leser detta i media så er det på en måte en sensasjon som løftes opp positivt.
På alle fire måtte vi krype, for å entre Røverens hule.
Kan du tenke deg å være forfulgt, du har utført et drap, du jages av mange og kan aldri vise deg igjen. Så finner du tilfeldig ei hule under et berg skjær, her skal du tilbringe resten av dine dager, jaget, hatet, aldri mer med ro i kroppen og i visshet om at en dag kan noen finne deg og stille deg til rette.
Vel det var nå godt vi ikke gikk med en slik grusom følelse da vi tok turen til Arons hule idag. Været var helt suverent, oppmøte kl11 og vi var raskt på vei til Speismark. En liten biltur til toppen og så var det å ta beina fatt ca 3,2km innover skogen. De første 2,3km går på grusvei og resten er på sti og myr.
Det er litt bløtt over her så skal du inn her, sommer, vår eller høst så vil jeg anbefale skotøy som tåler vann. Men turen er veldig lett å gå så her skal ingen behøve grue seg.
Litt oppe under en kant ligger inngangen til hula. Herfra hadde nok Aron en brukbar oversikt om det skulle komme noe i hans nærhet.
Åpningen er ikke så veldig stor. Du må ned på kne for å krype inn. Når du kommer på innsida er det større plass, du kan vel stå inni der om du står midt i rommet.
Sagnet om Røver Aron.
På nett fant jeg en kort versjon av sagnet om Røver Aron. Det henger en veldig fin historie ved Gapahuken som er mer utfyllende. Mens vi satt inne i hula leste jeg opp sagnet om Aron i hans omgivelser. Det var litt morsomt å kunne gjøre det så jeg får si takk til tur gruppa som ville høre på.
Spesielle omgivelser når man tenker på at en angivelig morder skal ha bodd inni her, med ei dame han truet med seg.
Lunsj med utsikt.
Etter at vi hadde vært inne i hula gikk vi til gapahuken som står litt bortenfor hula. Kaffe, ei matpakke og litt sjokolade smakte godt på en frisk solrik dag med utsikt utover tjernet.
Vi lurte litt på om det kunne bli en tur dit til sommeren, bade i tjernet, men så veit vi jo ikke om Aron fortsatt ligger der på bunnen et sted og bare venter på å dra deg litt i foten om du skulle driste deg på en svømmetur. Trur kanskje vi lar det være 😉
Det finnes et trolsk tjern langt inne i skogen, som heter Stubbetjern, og som er knyttet til et myteomspunnet sagn. Ved tjernet ligger det en hule. Sagnet, som visstnok skal stamme fra 1694, forteller at det skal ha bodd en farlig røver i denne hulen. Hans navn var Aron. Hulen finnes den dag i dag. Man finner den om man følger stien innover til Stubbekjølen.
Aron flyktet fra Norrland i Sverige til Norge etter at han hadde tatt livet av en bonde. Han rømte over grensen og inn i Hedmark, hvor han bosatte seg i fjellhulen ved Stubbetjern. Det fantes både ulv, bjørn og gaupe i skogene på den tiden. Folk fryktet rovdyrene fordi de forsynte seg av buskapen. Men de fryktet også røveren Aron, som tok seg inn i fjøsene deres og bar med seg sau, geit og oksekalver hjem til hulen sin.
Litt lenger sørpå, ved de to store sjøene Storbørja og Svartbørja, hadde det bosatt seg finner. De trakk gjerne mot de store, fiskerike sjøene i skogområdene i Odal og på Finnskogen. Arons hule lå ikke langt unna, og den farlige røveren ble finnenes verste fiende. Ingen våget å nærme seg hulen. De holdt seg bak lås og slå ved fullmånenetter på vinterstid, da Aron var på røvertokt.
En dag utpå våren gikk en ung jente, Lisbet fra Jaraldstorpet, ut i skogen for å hente ved. Hun gikk med en vedmeis på ryggen, og brått støtte hun på en fremmed på stien. En lurvete og fæl mann, kledd i filler og dyreskinn, som pekte truende på henne med et rustent gevær. Mannen var Røver-Aron, og nå ville han ha seg et kvinnfolk. Lisbet ble livredd da Aron befalte henne å bli med ham.
«Jeg skyter om du ikke lystrer,» skrek han, og hun våget ikke annet enn å adlyde. De kom frem til hulen utpå kvelden, og der stengte han henne inne med en tung steinhelle foran huleåpningen.
Det ble gått manngard etter henne i Jaraldstorpet, men jenta var sporløst forsvunnet. Finnene var svært overtroiske og trodde jenta var blitt tatt av underjordiske, eller av nøkken.
Sommeren gikk og Lisbet levde sammen med Aron. Når han var på jakt, stengte han henne inne i hulen. Hun fikk aldri gå noe sted uten ham. Hun prøvde å rømme flere ganger, men lyktes ikke. Til slutt bestemte hun seg for å bruke kvinnelist. Hun ble mer medgjørlig og gjorde alt han ba om. Etter en tid fikk hun bli med ham på jakt og fiske.
Høsten gikk, og det ble vinter. En dag streifet det fangstmenn i området ved Stubbekjølen. De fikk brått øye på to skikkelser som satt og pilket ved hver sin råk på Stubbetjern. De antok at den ene var den beryktede røveren de hadde hørt om, men hvem var kvinnfolket?
Lisbet fikk først øye på dem, hun sto og stirret taust, men så kastet hun fra seg fiskeredskapen og løp mot land. Da Aron så hva som skjedde, kom han etter henne, fikk tak i håret hennes og rykket henne til seg slik at hun falt bakover. Idet han løftet henne på ryggen, skjøt en av fangstmennene Aron. Han falt fremover, og Lisbet kom seg fri. Nå var hun ikke redd lenger, for hun skjønte at den stygge, onde røveren var død.
Da hørtes et grusomt ul under isen på Stubbetjern, en verre lyd hadde ingen hørt. Fangstmennene senket Aron i tjernet med tunge steiner og fulgte Lisbet hjem til Jaraldstorpet. Her ble det gjensynsglede i familien, men historien om Røver-Aron ender ikke her. For ved sankthanstider neste sommer fødte Lisbet et barn som lignet mer et dyr enn et menneske. Barnet sutret og gråt, som lyden av en fresende katt. Etter to døgn tok Lisbet med seg ungen og strøk til skogs. Hun kom hjem igjen alene. Det sies at ungen ble funnet død i en bergrevne ved et sted kalt Kroksjøberget. Revnen i berget kalles i dag for Bånknatten. Hvis man går forbi, kan man høre det frese, som en katt, fra bergrevnen. Og når isen har lagt seg på Stubbetjern, hører man av og til at det uler stygt under isen.
Tør du? Det skal vi finne ut idag, om noen tør krype inn i hula til en angivelig morderisk røver.
Klare til avmarsj.
Det har vært noen minusgrader i natt. Hele -4,5’C er det nå i skrivende stund. Det gjør at jeg har trua på at det kanskje er noe tørrere på veien til Arons hule i dag enn det var i går. I går var det veldig bløtt, gode vanntette sko er tingen her.
Veien vi skal gå er veldig lettgått. Det er faktisk så mye som 2,3km med grusvei. Resten av veien er på sti og noe myr. Hele strekningen er på 3,2km. Jeg gikk inn i går på 35 minutter, om jeg skal stole på Garmin klokka.
Sekken er nesten pakket og klar, jeg har fått meg min vanlige frokost miks med cornflakes, havregryn, melk, gresk yoghurt med litt syltetøy. RevolutionRace buksene er tørre, skoa er tørre og klare.
Utmarsj kl11. Følg gjerne med så får vi se om det kan komme noen bilder og kommentarer fra turen seinere idag.
Det er lov å jukse litt så lenge det gjelder forberedelse?
3,2km og 35min tok det å gå inn. Fint og lettgått.
Litt har jeg juksa idag. Men det er litt triveligere å vite veien på forhånd når du har bedt med deg folk på tur. Og ettersom jeg gikk så inn i hampen feil forrige helg tenkte jeg at jeg fikk ta en kjapp tur for å se hvor veien gikk. Link til feil vei…
Idag fant jeg frem, og veien er ikke så lang som det står på skiltene, den er lettgått og få høydemeter på turen. Her kan alle gå.
Så da får vi bare la buksene og skoa få tørke litt til imorra og ny tur. Nå skal det som er igjen av denne kvelden forbeholdes tv til øya detter igjen. Har akkurat kommet inn døra etter å ha feire Silje Mikkeline sin bursdag. Takk for en trivelig kveld med mat, spill og kake.
Riktignok ser du veldig fint ut, sånn akkurat når du kommer ut av posen, men du skal få det. Å kjøpe denna buksa var ikke for at det skal se bra ut, nei denna er vel for å brukes til det som måtte komme av vær vind, regn eller snø.
Men nå er det kvelden. Buksa skal få sin første tur i morra 😉
Forrige fredag var en fredag jeg kjørte ca 7 mil ekstra omvei for å ta meg hjem fra jobb, da har du liksom ikke lyst til å reise hjem og ta helga. Det høres sikkert litt rart ut, men det har nå sine grunner. Trives som plommen i egget i huset, men…ja.
Men 7 mil omvei er ikke den lengste veien jeg har tatt hjem fra jobb. Neida, i sommer ble omveien på, ja jeg trur det var over 30 mil, på mc.
Denne fredagen startes med oppdrag allerede fra ettermiddagen, rekker akkurat hjem og så ut igjen. Lørdagen gleder jeg meg til, da skal vi feire bursdag. Og søndagen er det ny fottur i skogen, da skal jeg se om ikke Arons hule kan ligge der fremme i løypa et sted.
Lag en fin fredag, denna trur fredagen og helga har jeg trua på.
