Ikke det at jeg kjører over evne, men her kunne det gått ille.
Jeg tok meg en liten tur på KTM’n her i går. Det var veldig fint å bare sette seg på KTM’n og gjøre seg en tur innover småveier og grusveier. Det er godt å ha en sykkel som tar alt av underlag og veier. KTM’n har overhode ingen begrensninger når det kommer til underlag. Med den kraften motoren har og farten du kan få med denna så kan den nok sikkert kjøre på vann også, i lufta og om du ikke passer deg over kulene i veien. Men det skal vi nå prøve å unngå.
Jo da, denna turen ble veldig fin. Det ble 14 mil og 2,5 timer i salen uten stopp. Det var knakende fint.
Å kjøre på grus er en kunst.
Men jeg har nå egentlig bare kjørt på asfalt i min tid, med store cruisere, så grus er litt uvant for meg. Det skulle jeg få erfare på denna turen. På en grusvei ble det litt vel spennende. Farten var en sånn mellom 50-60 kmt, ikke særlig høy. Veien var ny-høvlet, ikke en eneste bil hadde kjørt føre meg. I en sving var grusdekket litt løsere enn det hadde vært bare noen meter før, og der, der kjenner jeg at framhjulet ikke tok tak, det sklir ut i svingen og gir seg ikke. Jeg kjenner det hogger til i hele kroppen, jeg retter meg opp og prøver å få kontrollen igjen. man skal visstnok ikke følge sykkelen ned i sving når man kjører grus, du skal sitte rett og la sykkelen legge seg ned. Så jeg klarer å rette meg, og det hjelper, jeg får kontroll og framhjulet tar tak igjen.
Med litt hjertebank og svett panne i hjelmen fortsetter jeg bortover veien og slår av farten litt ekstra resten av veien til pulsen har roet seg litt. Det var en liten vekker om at grus kjøring er en kunst. Det hjelper nok heller ikke at KTM’n har gatedekk, det skal jeg gjøre noe med neste gang det skal skiftes dekk på KTM’n. Sykkelen er kjøpt med tanke på at den skal kunne kjøre på alle underlag, da må jeg også ha dekk som tar alle underlag.
–
