Bilen min, ja den er fortsatt ikke frisk. Hentet den på verksted i går, ei dyse var ødelagt. Blid og fornøyd kjørte jeg den tilbake til jobb. Satte meg med et smil om munn i bilen da jeg skulle hjem.
Turen skulle bli 500 meter så lyser og blinker det i bilen som i et jagerfly som er i ferd med å styrte…så var det bare å svinge inn på verkstedet og sette igjen bilen igjen. Nå er det bra synes jeg!
Så på morran her, før jobb var behovet stort for å dra noen «voksen» låter før jobb.
Så var det over for denna gangen. Helga kom seint og innholdet langt i fra det jeg hadde drømt om, og den gikk enda fortere. Ladinga som skulle være optimal denna helga gikk jo rett i vasken, ei lading jeg så sårt hadde trengt. Nå starter ei ny uke uten å ha fått ladet noe som helst. Helga har vært bare en dag, ja jeg sov ingenting forrige natta, to dager ble til en, så søndagen kom veldig fort.
I morra håper jeg å få svar på hva som er feil med bilen min. Det behøver jo ikke være så mye som er feil, slike moderne biler trenger alle sine følere og givere for at de skal gå. Håpet er at det bare er en liten føler som har tatt kvelden slik at motoren ikke får de signalene den trenger for å gå.
Så blir det ei uke til å vente på ei ny helg. Det skjer noe til helga også, men det kan vi se litt på når det nærmer seg fredag.
Pakke gjorde jeg på torsdag. Baggen var klar, maten var klar, godis var klart, ja alt var tilrettelagt og klart.
Denna turen hadde jeg glede meg til i ei hel uke. Dagene sneglet seg frem mot fredag, gleden var stor når det endelig var tida for å si god helg og jeg kunne hive meg i bilen og sette nesa nordover i retning Trysil.
Bilen gikk som en drøm, henger’n hang bak med materialer som jeg skulle ha med oppover. Mil etter mil kjørte vi, jeg og bilen, det var mørkt og duskregn i lufta. Men jeg hadde nå god tid, gps’n sa at jeg skulle være fremme rundt klokka 20:45. Jeg tar igjen en buss som kjører saktere enn meg, men med tilhenger bak og litt dårlig sikt var det ikke aktuelt å kjøre forbi. Vi kommer i en motbakke, en av mange vi har hatt på veien.
Så piper det og blunker i instrumentene…
Der stopper all trekkraft i motoren og jeg må bare blunke meg inn til sida og stoppe. På dashbordet lyser det i motorfeil lampa, bilen går i nød modus. FAEN!!! Jeg klarer så vidt å dra tilhenger’n inn på det som ser ut som en nedlagt bensinstasjon. Jeg prøver å stoppe og starte bilen flere ganger, men det er ikke håp. Der ble jeg stående.
Jeg tar en telefon til brorsan. Han setter i gang organisering av en bergingsaksjon. Enden på visa er at både pappa og brorsan må komme oppover og hente meg, bilen min og tilhenger’n som jeg hadde etter bilen min med materialer på. Litt etter klokka 23:00 var de oppe der jeg sto strandet. Nå var det 2 timer kjøring hjem, jeg dro ikke videre på hytta, nå ville jeg bare hjem.
Slik endte helga jeg gledet meg så utrolig mye til. Hva skal man si, ja jeg finner ihvertfall ikke ord. Ikke finner jeg søvn heller, ble ikke så mye som time på øyet i natt, så nå er jeg godt inne i døgn nr to. Øya er store som kaffekopper og henda skjelver. Men man kan ikke legge seg ned for det. Tur til Granli Varden har det blitt tross skjelvende hender og moe knær, det blir nok ikke så seint i kveld.
–
Bilen klarte ikke dra seg opp på biltralla for egen kraft så den måtte ha dytte hjelp for å komme seg opp.
Tusen takk brorsan og pappa som var bergings teamet som fikk hele ekvipasjen hjem.
– Voksenstyrt læringspress i barnehagen bør avskaffes. Seksårsreformen var en ulykke som bør reverseres. Ingen av delene har gitt økt læring. Derimot tyder mye på at disse endringene har bidratt til at barn er blitt mindre robuste og sliter med å takle både livet og skolens krav, sier hjerneforsker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Per Brodal.
Denne artikkelen var av interesse når jeg leste den. Sjøl så har jeg 10 år i yrket nå, 10 år på gulvet for å poengtere det. Og med fagbrev som Barne- og ungdomsarbeider fra 2015. Det var i godt voksen alder at jeg måtte omskolere meg og valget falt på Barne- og ungdomsarbeider yrket med jobb i barnehage. Den gangen føltes valget godt, idag er jeg litt mer tankefull på om jeg skulle valgt noe helt annet, da jeg sto ved et veiskille og måtte omskolere meg. Yrket den gangen ga mening, en meningsfylt hverdag. Som en voksen i barnehagen var det din oppgave å være en trygg, god og voksen person som veiledet, ga barna gode midler til å gjøre gode valg, bruke ord i stedet for handling når det oppsto konflikter. Lære barna å reflektere over sine handlinger, hva deres handlinger hadde å si for de som var rundt dem, hvilke påvirkninger dårlige og gode midler hadde. I en slik prosess ligger også det å være en god, tydelig voksen som satte rammer rundt barna, en trygg stødig voksen.
Det er nok slik i dag også?
Jo da, det er nok slik i dag også. De samme verdiene ligger der. Alt dette skal du være, og mye mer enn vi ramser opp her, dette er en blogg, ikke en Dr. avhandling. Men det har skjedd en del endringer i denne barnehage verden over årene. Det har kommet opp en styggedom, påstår jeg. Det har blitt mer og mer viktig med “drift” og tabeller, grafer og poeng skår. Jeg kan ikke ikke snakke for alle som jobber i barnehager rundt om kring, jeg får stå sjøl for det jeg sier. Men i løpet av de 10 årene jeg har vært i denne bransjen har jeg sett at det å skåre på brukerundersøkelser, tester og observasjoner har overskygget det genuine arbeidet man skal ha fokus på med barna.
Det er veldig i vinden nå om dagen at man skal bli observert ansatte som kommer i fra ander barnehager, observasjonen har et navn, de som jobber i barnehage veit hva det er så jeg nevner det ikke her. Her blir man også skåret ut i fra skjemaer som er laget av en gruppe mennesker som har en formening om hvordan man skal ha det, og være i barnehage. Disse observatørene kommer innom avdelingene og sitter og observerer i ca 15 minutter om gangen, så går de ut, så kommer de inn i rommet igjen i ca 15 minutter. Slik gjør de noen ganger, mens de noterer på sine skår skjemaer. Å komme inn og ut av et rom og skulle si noe om hvor godt eller dårlig man har det på avdelingen stiller jeg meg veldig undrende til. En barnehagehverdag er fylt med masse elementer, det er overganger, situasjoner mellom barn, mellom voksne og barn, det er overganger, det er mange ganger man har for lite voksne i rommet osv. Pauser skal avvikles, møter som skal deltas på. En barnehagehverdag er hektisk. Men her skal altså en person komme inn og ut av avdelingen for å gjøre en skår, gi en poengsum.
Det er særlig tre endringer i barns oppvekstsvilkår de siste 30–50 årene Brodal og Lunde er bekymret for: Skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar en stadig større del av barnas tid. Dette fører igjen til økende voksenstyring av livet, med tilsvarende redusert tid for fri lek.
Organiserte fritidsaktiviteter, organisert! Dette er noe som allerede starter i barns liv når de går i barnehagen. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt “nå må du forte deg, vi skal på dans, riding, turning, fotball…jeg har mat i bilen på veien dit”, eller vi må forte oss å spise middag for vi har dårlig tid osv”. Det legges opp til stress fra morgen til kveld. Opp om morran, i barnehage, fort inn i bilen og ut på en voksenstyrt aktivitet så fort dem blir hentet.
Jeg hadde en diskusjon med en kollega en gang om temaet. Jeg påsto at foreldrene idag har minimal, eller altfor liten grad av oppdragelse på sine barn, de har dem jo knapt. Kollegaen var ikke helt ening, men når jeg telte opp timer i barnehage og skole, skolefritids og styrte aktiviteter så var det ikke mange timene igjen til foreldrene.
– Leken er avgjørende for å utvikle indre motivasjon, lære seg å ta beslutninger, løse problemer, utøve selvkontroll og følge regler. Det er også gjennom lek barnet best lærer seg å regulere egne følelser, etablere vennskap, komme overens med andre og oppleve glede.
– Får du for lite av dette kan det gi dårligere mental helse og motstandsdyktighet. Satt på spissen vil jeg si at vi hindrer barna i å utvikle egenskaper de er helt avhengig av for å mestre både skolen og livets tøffe erfaringer, understreker Per Brodal.
Med så mye tilrettelagt aktivitet og styring fra voksne tar vi fra barna muligheten til å være kreative og finne på ting sjøl. Hva gjorde vi før? Jo vi gikk ut sammen med venner, fant på leker vi ville leke og så gjorde vi det. Vi var høyt og lavt, vi falt, vi slo oss, vi ble plastre og sendt ut igjen. Ingen tok skade av en slik lek, vi lærte oss å passe oss, vi lærte gjennom egne erfaringer å ta valg. Det er faktisk slik at det er ikke farlig å slå seg litt.
Men hvem er vi voksne i denne verden? Har vi blitt en yrkesgruppe som er der fro barna eller for oss sjøl? Har det blitt slik med alle testene og skårene at vi har mer fokus på å få høyest poeng skår, være den beste voksne, på en tabell? Jeg føler at det er det vi blir skåret på, det legger en feil føring på både skole og barnehage, vi skal være der for barna, ikke tabellen, som blir brukt til å måle hvordan vi står i forhold til andre barnehager. Det genuine kan ikke måles med poeng og tabeller. Den genuine voksenperson setter grenser, er en god stødig voksen, ikke en som tilfredsstiller barna for å skåre på en gitt tabell.
Men hva veit vel jeg, en barne- og ungdomsarbeider med 10 år i yrket.
Les artikkelen fra hjerneforsker Per Brodal og barnepsykiater Charlotte Lunde. Link her.
Joggeturen i går ble ikke bare med ett fall, nei to ganger gikk jeg i bakken. Det er bløtt, det er masse løv som ligger på bakken nå. Sti-løping har sin risiko. Jeg fikk merke det i går, sjøl om jeg er veldig besvisst på underlaget jeg løper på. Ett nedtramp på en Berg og der lå jeg på alle fire. Kneet møtte jo så klart bakken først.
Det virker som om det gikk bra. Men jammen er det fort gjort 🫣
To dager på jobb og her ligger en som et slakt på sofaen helt utmattet med batteri lampa blinkende med rødt varsellys. Det skal da ikke være slik? Det er greit at jobben kan ta litt krefter, at man er “ærbessliten” når man kommer hjem, men når det tar så overhånd at man ikke klarer å sette seg i bilen og gjøre en tur, da er det noe som ikke er riktig.
I dag var det bare å få i seg litt mat og innta vannrett positur. Det var rett og slett bare ingenting igjen av meg idag, etter to dager på jobb.
Det henger en liten motivasjon i slutten av uka da, da skal jeg være med kollegene ut og spise, sikkert ta noen øl også. Det er lyset i tunellen for denne uka. Men pjuhhh…denne kvelden blir ikke lang kjenne jeg.
Kanskje vi trenger et angrep fra extraterrestrials for å forene kloden vi bor på?
Det kan nesten se ut som om vi trenger at noen angriper oss, extraterrestrials, aliens, noen ukjente fiender ikke fra denne jord. Jo jeg har sett en del film gjennom årene, filmer som er basert på virkelige hendelser, filmer som er rein fiksjon.
Men filmer der planeten vår blir angrepet av extraterrestrials har fått frem tanken om hvordan vi håndterer jorda vår idag. Det sloss og kriges over resurser, penger og makt.
Hvorfor har de få så behov for å ha makt over de mange?
Et raskt overblikk på verdensbildet idag viser ikke en verden jeg trur noen av oss egentlig vil ha. De mange ønsker ikke ha det slik, men av en eller annen grunn er det de få som preger verdensbildet, de mange må bare henge på og akseptere det som de få bruker sin makt til å bestemme.
Noen bedyrer sin uskyld og og mener de bare hjelper de trengende.
Alltid når det er uro, kriser og kriger så er det mange som taper. De mister alt de har bygd opp gjennom et langt liv, i en normal jobb, av en normal lønn, er de heldige så har de hatt en gjennomsnittslønn. Jeg kjenner litt på den, jeg ligger 160tusen under en gjennomsnittslønn i Norge 2021. Og med det prisnivået i dette landet, ja du kjenner deg igjen du som har samme lønna.
Men noe, det er alltid noen som tjener veldig, og da mener jeg veldig mye penger på kriser. Og ja, det er gjerne de få som styrer og de mange som sitter med den fortjenesten. Norge er et godt eksempel på dette. Norge tjener milliarder på krigen som nå herjer i Europa.
Men herjer det noen krig i Europa?
Nei, det gjør faktisk ikke det. Det er krig mellom to land, og den krigen handler ikke en gang om hele land. Det landet som er okkupert er “kun” angrepet i, skal vi kalle det ytterkantene? Det er ikke hele landet som er i krig, men allikevel blir det fremstilt slik. Men ja, sjøl om angreps landet ikke har tatt alle arealene så er landet i krig.
Jeg ser at hele verden blir preget av at denne konflikten som pågår. Strømpriser, matpriser, drivstoffpriser osv skyter i været. Jeg begynner å tenke på om denne konflikten har andre mål enn at Russland vil ta tilbake Ukraina? Det står en hel verden av de få som har en veldig stor fortjeneste på det som nå skjer, mens de mange får betale prisen for det. En liten tanke det?
Og en av de store krigsprofitørene er faktisk vårt eget Norge, sjøl om sittende statsminister Støre ikke vil høre det.
Hva trenger vi for å få samlet verden?
Vi har vel alle sett Independence Day. En film hvor jorda blir angrepet utenfra, fra extraterrestrials, hvordan en hel klode, vår klode blir angrepet av det som blir vår alles felles fiende. Ja dette er film, men tenke litt over hvordan historien i filmen går. Folk fra hele verden samles for å bekjempe en felles fiende, vi sloss ikke lenger blant oss sjøl, vi begynner å samarbeide. En liten tanke det også, trenger vi en en felles fiende for å stå samlet, kunne man ikke stått samlet uten at noen truer oss utenfra? Det virker ikke slik!
En annen film er War of the Worlds. Jeg har begynt å se på tv serien som ligger på Dinsneypluss. Jeg har filmene fra 1953 og 2005. Jeg har også radiosendingen som gikk på lufta 1938 og faktisk et eksemplar av tegneserien fra 1980.
Kautokeino Rypejakt 2022. Følg jegerne på reisa opp til Alta og Kautokeino.
Vi får følge Hans Petter og Bjørnar på veien, de kjørte bil med bagasje og hundene. Vi følger Trygve, Ingemar og Knut Einar på deres reise til Gardemoen og Alta med fly.
Reisefølget møttes i Kautokeino hvor de blir kjørt inn 2,5 mil inn på vidda av Hætta Opplevelser AS.
https://www.youtube.com/watch?v=mZuf6BrChLc
Neste episode og første jaktdag kommer neste onsdag kl1800.
