Med barna i fokus, eller?

Jeg stiller meg tvilende til hvor fokuset ligger.

– Voksenstyrt læringspress i barnehagen bør avskaffes. Seksårsreformen var en ulykke som bør reverseres. Ingen av delene har gitt økt læring. Derimot tyder mye på at disse endringene har bidratt til at barn er blitt mindre robuste og sliter med å takle både livet og skolens krav, sier hjerneforsker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Per Brodal.

Denne artikkelen var av interesse når jeg leste den. Sjøl så har jeg 10 år i yrket nå, 10 år på gulvet for å poengtere det. Og med fagbrev som Barne- og ungdomsarbeider fra 2015. Det var i godt voksen alder at jeg måtte omskolere meg og valget falt på Barne- og ungdomsarbeider yrket med jobb i barnehage. Den gangen føltes valget godt, idag er jeg litt mer tankefull på om jeg skulle valgt noe helt annet, da jeg sto ved et veiskille og måtte omskolere meg. Yrket den gangen ga mening, en meningsfylt hverdag. Som en voksen i barnehagen var det din oppgave å være en trygg, god og voksen person som veiledet, ga barna gode midler til å gjøre gode valg, bruke ord i stedet for handling når det oppsto konflikter. Lære barna å reflektere over sine handlinger, hva deres handlinger hadde å si for de som var rundt dem, hvilke påvirkninger dårlige og gode midler hadde. I en slik prosess ligger også det å være en god, tydelig voksen som satte rammer rundt barna, en trygg stødig voksen.

Det er nok slik i dag også?

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jo da, det er nok slik i dag også. De samme verdiene ligger der. Alt dette skal du være, og mye mer enn vi ramser opp her, dette er en blogg, ikke en Dr. avhandling. Men det har skjedd en del endringer i denne barnehage verden over årene. Det har kommet opp en styggedom, påstår jeg. Det har blitt mer og mer viktig med “drift” og tabeller, grafer og poeng skår. Jeg kan ikke ikke snakke for alle som jobber i barnehager rundt om kring, jeg får stå sjøl for det jeg sier. Men i løpet av de 10 årene jeg har vært i denne bransjen har jeg sett at det å skåre på brukerundersøkelser, tester og observasjoner har overskygget det genuine arbeidet man skal ha fokus på med barna.

Det er veldig i vinden nå om dagen at man skal bli observert ansatte som kommer i fra ander barnehager, observasjonen har et navn, de som jobber i barnehage veit hva det er så jeg nevner det ikke her. Her blir man også skåret ut i fra skjemaer som er laget av en gruppe mennesker som har en formening om hvordan man skal ha det, og være i barnehage. Disse observatørene kommer innom avdelingene og sitter og observerer i ca 15 minutter om gangen, så går de ut, så kommer de inn i rommet igjen i ca 15 minutter. Slik gjør de noen ganger, mens de noterer på sine skår skjemaer. Å komme inn og ut av et rom og skulle si noe om hvor godt eller dårlig man har det på avdelingen stiller jeg meg veldig undrende til. En barnehagehverdag er fylt med masse elementer, det er overganger, situasjoner mellom barn, mellom voksne og barn, det er overganger, det er mange ganger man har for lite voksne i rommet osv. Pauser skal avvikles, møter som skal deltas på. En barnehagehverdag er hektisk. Men her skal altså en person komme inn og ut av avdelingen for å gjøre en skår, gi en poengsum.

Det er særlig tre endringer i barns oppvekstsvilkår de siste 30–50 årene Brodal og Lunde er bekymret for:
Skole og organiserte fritidsaktiviteter overtar en stadig større del av barnas tid. Dette fører igjen til økende voksenstyring av livet, med tilsvarende redusert tid for fri lek. 

Organiserte fritidsaktiviteter, organisert! Dette er noe som allerede starter i barns liv når de går i barnehagen. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt “nå må du forte deg, vi skal på dans, riding, turning, fotball…jeg har mat i bilen på veien dit”, eller vi må forte oss å spise middag for vi har dårlig tid osv”. Det legges opp til stress fra morgen til kveld. Opp om morran, i barnehage, fort inn i bilen og ut på en voksenstyrt aktivitet så fort dem blir hentet.

Jeg hadde en diskusjon med en kollega en gang om temaet. Jeg påsto at foreldrene idag har minimal, eller altfor liten grad av oppdragelse på sine barn, de har dem jo knapt. Kollegaen var ikke helt ening, men når jeg telte opp timer i barnehage og skole, skolefritids og styrte aktiviteter så var det ikke mange timene igjen til foreldrene.

– Leken er avgjørende for å utvikle indre motivasjon, lære seg å ta beslutninger, løse problemer, utøve selvkontroll og følge regler. Det er også gjennom lek barnet best lærer seg å regulere egne følelser, etablere vennskap, komme overens med andre og oppleve glede.

– Får du for lite av dette kan det gi dårligere mental helse og motstandsdyktighet. Satt på spissen vil jeg si at vi hindrer barna i å utvikle egenskaper de er helt avhengig av for å mestre både skolen og livets tøffe erfaringer, understreker Per Brodal. 

Med så mye tilrettelagt aktivitet og styring fra voksne tar vi fra barna muligheten til å være kreative og finne på ting sjøl. Hva gjorde vi før? Jo vi gikk ut sammen med venner, fant på leker vi ville leke og så gjorde vi det. Vi var høyt og lavt, vi falt, vi slo oss, vi ble plastre og sendt ut igjen. Ingen tok skade av en slik lek, vi lærte oss å passe oss, vi lærte gjennom egne erfaringer å ta valg. Det er faktisk slik at det er ikke farlig å slå seg litt.

Men hvem er vi voksne i denne verden? Har vi blitt en yrkesgruppe som er der fro barna eller for oss sjøl? Har det blitt slik med alle testene og skårene at vi har mer fokus på å få høyest poeng skår, være den beste voksne, på en tabell? Jeg føler at det er det vi blir skåret på, det legger en feil føring på både skole og barnehage, vi skal være der for barna, ikke tabellen, som blir brukt til å måle hvordan vi står i forhold til andre barnehager. Det genuine kan ikke måles med poeng og tabeller. Den genuine voksenperson setter grenser, er en god stødig voksen, ikke en som tilfredsstiller barna for å skåre på en gitt tabell.

Men hva veit vel jeg, en barne- og ungdomsarbeider med 10 år i yrket.

Les artikkelen fra hjerneforsker Per Brodal og barnepsykiater Charlotte Lunde. Link her.