Hva er vel ikke mer spennende enn en ny Block Buster movie 🎥 Det er jo det vi går og venter på, den neste store filmen.
Den siste jeg så av en slik kaliber av en film, om jeg kan si det slik, det var Top Gun 2. Det var, og er en av de beste filmene jeg har sett på lenge. Ikke bare var det en veldig god film. Det var en knakende god oppfølger av den første filmen.
Men hvorfor bare vente på de nye store filmene når man kan gå tilbake og se gamle «slagere» som X-Files og 24 😉 Ja det er der jeg er nå. Jeg har gått tilbake i tid og begynt å se på de gamle tv seriene.
Det ser ut at en må kjapp skal en rekke en tur på mc’n nå om dagen. Du slette tid, så du ut vinduen i går, på selveste 1.mai, det snødde jo kattunger.
Det så jaggu dårlig ut på slutten av arbeidsdagen i dag også, men det lettet såpass at jeg fikk meg en liten tur på Krakken. Så får vi se da, om jeg kan kjøre Harley til jobb i morra…men som grisen sa da han så slakteren komme, jeg har mine tvil 🤷♂️
Ja jeg var litt treg til å bytte til sommerhjul. Denne gangen skulle det vise seg at det bar innafor å være litt treg. Men nå, nå må det være over, vinteren altså. I går ble det sommerhjul på bilen. Tenk så godt bilen ruller med sommerhjul, så stille den går, så lett den går, kjennes det ut som da 😀
Men nå ble jo liksom Trysil uoppnåelig da, der har det nylig kommet 60cm med snø 😳 Så vi ses til våren, sommeren, eller når den snøen måtte forsvinne 😂
Det var ikke rare utsikten fra Granli Varden idag. Men turen opp var fin. Veldig bløtt i skogen ennå, og djupe spor fra hogst maskinene.
Jeg trampa nedi så gjørma sto til midt på leggen, men med Crispi skoa på beina var ikke det noe problem. Disse skoa er tette 😉 Skulle jo tatt ett bilde da jeg sto der langt nedi gjørma, men jeg var nok mer fokusert på å ta meg ut før jeg sank lenger nedi 🤣
En hverdag skal ikke være for monoton, inneholde det samme hele tida, det må være en viss form for variasjon. Jeg trenger å ha en viss form for variasjon, jeg må ha innhold og noen utfordringer. Hverdagen nå har ikke hatt mye av det. Det blir å holde hode over vannet og komme seg igjennom dagene, det sliter på. Bare å gå å “holde ut” dagene. Da blir dagene lange.
Men nå har endelig sommerværet kommet og Harley’n er på veien igjen. Det er som balsam for en rotløs sjel som ikke helt finner tilhørighet i hverdagen.
Ny hjelm ble kjøpt på mc messa i vår, den har jeg fått prøvd et par ganger nå og den sitter som et skudd. Veldig godt å kunne åpne hjelmen helt og få inn luft i ansiktet.
–
Harley’n har som alle andre kjøretøy fått et navn. Det måtte jo selvfølgelig bli etter Transformers denne gangen også – Optimus Prime.
–
Etter en liten tur med brorsan i går kjentes det ut som om det vi har gått og ventet på i mange måneder nå endelig er en realitet, Harley’ene er tilbake på veien og håpet om en lang og varm sommer ligger som et stort ønske i kroppen.
–
Dette er den variasjonen jeg trenger nå, mc livet, endelig skal jeg nå få være litt mer av meg sjøl i noen uker/måneder fremover. Vinteren har vært veldig fin den også, med mange turer til Trysil og skigåing. Men om jeg fikk velge så er det jo sommeren jeg helst vil ha.
Dette er noen av turene gjennom vinteren. Jeg har hatt bil stopp, gått meg bort på fjellet, nesten knekt nesa og opplevd et ganske kaldt fjellvær med snø og vind. Et variert innhold og mange fine minner.
–
Noen kommer og noen går.
Slik er det i livet. Noen kommer og noen går, livet er flytende bruker jeg å si. Så hender det seg at det kommer noen som kommer innunder huden på deg. Noen av disse kravler og lager uro, de er det godt å bli kvitt. Det er som å være sjuk, det kan være godt å være hjemme litt, men så vil du ha sykdommen bort. Så kommer det noe annet og kravler innunder huden på deg, noe du gjerne vil skal bli der. Jeg har fått litt innunder huden nå som jeg håper blir, blir lenge, blir veldig lenge…
Men akkurat nå, med 22’C ute, nå klarer jeg ikke sitte stille lenger. Optimus Prime må bare ut og rulle en tur.
Men slik ble det ikke. Neida, det ble så langt unna en premie som det kunne bli.
Det er fredag og brorsan og jeg er klare for en tur til Rolv Sevendals Minneløp. Altså årets siste fugelhund jaktprøve. Sekken er pakke, bagen er pakke. Brorsan er klar, bilen er klar og vi får en god middag av Connie føre vi retter nesa opp mot Sømodalen.
Hjemme har snøen begynt å takke for seg. Det er jo greit for vi begynner å bli veldig klare for en ny mc sesong. Men dit vi skulle har vinteren på langtnær takket for seg.
På vei til Trysil, vi skal ikke dit, men må kjøre gjennom der for å komme dit vi skal. Det gikk sakte på veien, men det ble fort klart for oss at farten vi holdt var tilpasset føret. Det var en her som fant ut, på en veldig brutal måte, at vinteren ennå ikke er ferdig med å ta sine ofre langs veien. Så vi holdt farten nede med en god margin så vi ikke skulle oppleve samme skjebne. Håper det gikk bra med de som satt i denne bilen.
–
Trygt fremme på hytta.
Vi kom oss frem til hytta på Isterfossen Camping. Der fant vi ut at vi skulle bo på ei veldig koselig hytte. Her var ovnen satt på så det var godt og varmt da vi kom inn. Det var også vedovn der så om vi skulle trenge å fyre opp var det også en mulighet.
Det trengte vi ikke.
–
–
–
–
–
Det ble steiking av bacon og koking av egg som en forberedelse til jaktprøva dagen etter, lørdag.
Vi var klare for å ta 1.AK denne lørdagen.
–
Lørdag og prøve.
Dette er dagen, dagen da Milla skal ta 1.AK. Vi er klare, Milla er klar. Alt er pakke. Vi tar oss en enkel frokost, det er ikke noe godt å gå ut i fjellet med for mye mat i magen, det blir bare tungt og døsig.
Vi ser ut og ser at det har kommet en hel del snø i løpet av natta. Er detta bra? Vi har prata med folk som har gått prøve på fredagen, det var veldig tungt for hunda, og nå har snøen falt hele natta, bløt snø. Vi er litt usikre.
Men vi er påmeldte og møter til oppropet.
Det blir en kopp kaffe og hyggelig prat med likesinnede føre klokka blir 0800 og alle skal ut på trappa for å få opplest listene. Så får vi bekreftet det vi har hørt litt snakk om, det vi var litt redde for. Prøva avlyses!
Dommerne har tatt en avgjørelse på at det ikke går å gjennomføre resten av prøvene denne helga. Og man legger til grunne dyrevelferd. Detta var en meget god avgjørelse! Snøen bærer ikke og man vil aldri få hundene til å gå et godt søk i den tunge snøen, hundene vil prøve så godt de kan, det er instinktet dems. Det er opp til oss, førerne av hunda må ivareta deres vel og ve og helse. Og det gjør dommerpanelet. En dommer der sier at han aldri på 37 år har opplevd maken til forhold i fjellet, da er det bare å høre på erfarne folk og legge det til grunn for avgjørelsen.
Ikke helt uten premie.
Sjøl om det ikke ble noen premiering på prøva så reiste ikke brorsan helt tomhendt hjem. Det blir trekt ut vinnere fra hvert parti som vinnere av en 20kg sekk med for. Og sjøl om det ikke ble jaktprøve så trakk dem ut sekkene på partiene, trur du ikke brorsan vant en sekk med hundemat. Så helt uten premie ble vi ikke.
Ja denna helga ble ikke som vi hadde tenkt. Men vi er her for hundene, det er de som er hele grunnen til at vi gjøre detta, det er de som gjør jobben med å finne fugl og de gir absolutt alt til oss. Da er det også vår oppgave og ivareta hundene våre, det ble gjort i helga. Jeg støtter fullt og helt den avgjørelsen dommerne tok denne gangen. Vi kommer tilbake neste gang, da skal vi ta 1.AK 😉
Jeg takker brorsan for nok en fin tur. Gode samtaler og samvær på tur.
For en Påske da. Det ble 5 dager med godt innhold, gode stunder og en en tur skikkelig på tryne!
Jo først har Påsken 3 gode dager hjemme, det ble tre gode dager som satte gode spor hos meg. Det ble litt seint før avreise opp til Trysil, men der ventet det elgsteik og drikke. Det ble en kraftig middag rett før legging, men det var ikke noe problem. Øya datt igjen så fort hue traff puta. Så var det opp om morran og ut på grilling sammen med ett knippe helt fantastiske mennesker. Det ble en Påskeaften som går godt inn i minnebøkene.
Elgsteik og gratinerte poteter når jeg kom til hytta. Takk for maten.
Quiz hører med på Påskeaften. Det var godt den kom før all snapsen.
–
Det ble smakt på en del forskjellige snap’ser rundt bålet. Jeg hadde “pakka” sekken med litt lettere drikke, øl og cider. Men hva gjør man når kara kommer med glass og bjuder på snaps fra hele Europa? Jo man takker ærbødig -ja takk, og skåler i godt selskap. Det er god etikette. Jeg takker så mye for mye godt i glasset og det gode humøret dere alle ga meg.
Det ble så trivelig rundt bålet.
Så trivelig at jeg helt glemte at sånne “turer” rundt i Europa, via små shot glass, kan gjøre deg litt reisesjuk. Det hadde kanskje vært bedre om vi faktisk satt på ett fly og ikke skulle gå hjem til hytta på ski. For det gikk så som så. Det var ikke mange meterne jeg kom før jeg tok følge med denna trivelige karen her, er det snø kvaliteten vi sjekk her, eller kanskje vi skulle sjekke om vi hadde glemte fellene på skia? Jeg husker ikke, men jeg trur nok ikke det var noe feil på skiene, det var nok heller de to som sto på skiene som…som skulle tatt flyet tilbake til hytta.
Men du kan tenke hva du vil. En slik latter, en slik dag, en slik opplevelse, en slik dag kan du ikke få kjøpt for penger. Å leve er ikke å ha mye penger på konto, å leve er å fylle livet med slike dager med felles latter og opplevelser. Denne dagen går langt inn i minneboka, jeg trur den fikk en plass i hjerte mitt også ☺️
–
–
Men så måtte det gå som det gikk.
Det ble også litt knall og fall som ikke var så morsomt. Vi valgte å ta skisporet tilbake til hytta i stedet for å bære skia under armen langs veien. Det er høres jo mer fornuftig ut å gå på skia til hytta på Påskeaften enn å bære dem under armen og gå på beina. Men det hadde sin pris. Ned en liten slak bakke, som vanligvis er helt grei, uten utfordringer, der gikk det denne gangen litt for fort. Ikke fort i den forstand, men nå var denne farten for stor. Lua blåste av, jeg prøvde å ploge og senke farten. Det gikk ikke. Så jeg tenkte ett lite sekund der at jeg skulle gjøre en sladd, jeg har da fått litt erfaring med skigåing de to siste årene så detta var da noe jeg kunne. Trudde jeg. Jeg svingte venstre skia til venstre, den lystret og tok svingen. Høyre skia derimot, den fortsatte videre nedover. Og da kan du tenke deg hvordan det gikk. Det er mange år sida jeg klarte å gå i spagaten, ja jeg har faktisk klart det en gang for lenge lenge sida.
Da ei ski gjør full stopp og den andre fortsetter, ja da havner jeg i midten da. Og det var det som skjedde. Som ei sjøstjerne, der gikk jeg rett i bakken så det skrall i hele hue. Nesa møtte skisporet før jeg i det hele tatt fikk reagert. Jeg kjenner ennå det skraller i hue når jeg lukker øya. Jeg snudde meg rundt og la meg på ryggen og bare ventet på at blodet skulle fosse ut av nesa, det kom ingenting. Men jeg har ennå vondt i nesa når jeg setter på meg brillene. Men aldri ville jeg vært denne dagen foruten.
–
Ikke lenger til besvær.
Bilen gikk fint også. Du veit etter to stopp så sitter du jo jo tenker litt på om du tar deg deg opp til Trysil eller om du må ringe etter hjelp igjen. Det slapp jeg denne gangen og vi ruller tur retur Trysil på 0,37L. Det er jo veldig behagelig å ha en bil som gjør turen på så lite “suppe”. Kanskje jeg begynner å stole på bilen min igjen? Det hadde vært fint for jeg trives godt bak rattet på bilen min. Det er en helt super bil på turer.
Takk!
Jeg takker alle som var med denne dagen. Det var en helt fantastisk dag i skogen rundt et bål med grilling, musikk og godt humør. Slike dager beriker livet og skaper gode minner. Slike dager er uerstattelige.
Til slutt så vil jeg takke brorsan og frua hans som tar meg inn og huser meg på slike fine opplevelser. Uten de to hadde jeg aldri blitt introdusert for et så fint og minneverdig miljø som jeg får ta en del av.
Nei det var ikke de siste 9 kilometerne som ble problemet, det skulle vise seg å bli så mye mer enn det. Alt starter med helt andre utfordringer.
Jo nå skal du høre. Jeg har jo som vanlig pakke og gjort alt klart til turen. Bilen er klar, hengeren er klar med fresern på, tanken er full, skiene ligger baki. Jeg reiser rett fra jobb, gleder meg veldig til turen oppover. Samtidig så tenker jeg veldig på de siste 9 km opp til fjellet, opp Bittermarka vegen. På YR står det at det har kommet litt snø, og det blåser litt. Med vind der oppe så behøver det ikke snø så veldig mye føre veien gyver igjen, slike snøfonner kan være spennende å kjøre gjennom med bare fremhjulsdreven bil og tilhenger bak.
Men så, så kommer jeg meg til Namnå, der stopper det opp. Ja der stopper bilen min igjen. Samme som sist, den turen jeg hadde kun hadde 2 mil igjen til Trysil sentrum. Motor lampa lyser, bilen går i nød modus og det er bare å svinge inn på sida og ringe. Pappa kommer og tauer meg til Kirkenær. Jeg får låne bilen hans oppover, hengern kobles til Pajeroen og jeg fortsetter turen til Trysil.
–
Nå har det blitt kveld og bekmørkt.
Detta tok jo litt mer tid enn det jeg hadde sett for meg, nå er det blitt svarte natta. Men jeg spenner nå på meg skia, slenger sekken på ryggen og freseren på kjelken i en stropp rundt livet. Så går jeg innover mot hytta. Men nå er det mørkt, jeg ser nesten ingenting rundt meg. Vinden har akkurat så mye drag at jeg går i min egen utpust, den legger seg på brillene og etter hvert som jeg blir varm så legger varmen seg på brillene, det dugger helt igjen og jeg blir praktisk talt blind.
Jeg mister helt og holdent retningen, referansepunkter rundt og hvor langt og hvor lenge jeg har gått. Det er ingenting rundt meg som er kjent, verken terreng eller vegetasjon er kjent for meg. Men jeg går på og tenker at det går saktere å dra en kjelke etter seg og ha sekk på ryggen. Jeg mister helt tid og sted. Hode mitt surrer med tanker om at bilen min igjen har stoppe, med de samme symptomene som sist. Den smellen kom 6700kr for ei dyse som sviktet. Alt jeg tenker på er at jeg igjen skal ut med 6700kr for ei ny dyse…det gjør noe med hode mitt, det preger meg veldig. Det er ett dårlig utgangspunkt å gå ut i mørket med når man har slikt å tenke på.
Dagen hadde vært lang, jeg hadde kun spist ett lunsj måltid før jeg satte meg i bilen. Nå da jeg begynte å dra kjelken med freseren på 55kg etter meg, sekken på ryggen med oppakning for ei helg på hytta begynte jeg å gå tom for krefter. Til slutt så måtte jeg bare sette i fra meg kjelken og freseren der jeg sto, jeg kjente faktisk at jeg begynte å bli redd for å ikke ta meg frem. Kroppen var helt tom. En boks med energi drikke var jeg nedi sekken og fant. Da jeg hadde fått i meg den var det nesten så jeg kastet opp.
Dette begynte faktisk å bli ubehagelig.
Til slutt måtte jeg bare sette i fra meg freseren og kun ha fokus på å komme meg frem til hytta. Jeg hadde ingen aning om hvor jeg var, alt var helt ukjent. Så jeg begynte å gå sporene mine tilbake, uten freseren. Jeg gikk og gikk, uten briller, de dugga helt igjen. Uten briller er jeg så godt som blind. Helt hjelpelaus. Etter å ha gått ei god stund så jeg det blinket i noe, noe som så ut som refleks. Jeg tok den retningen, og der, der var det ei hytte jeg kjente igjen. Da skjønte jeg hvor jeg var, herfra var det 2-3 hytter til hytta vår.
Skal si det var ett godt syn når lyset fra hodelykta endelig traff veggen på Myra hytta. Da var jeg helt skjelven i beina og kroppen. Lårene var som skjele som ikke har fått stått lenge nok i kjøleskapet, mer rennende enn fast. Nå var det på med varme, koke vann og få i seg noe mat. Freseren skulle jeg hente dagen etter.
Men den freseren fant jeg aldri igjen.
Dagen etter, altså i går, så hadde det snødd og blåst. Alle sporene mine var borte, det var ingenting å gå etter. Og da jeg gikk utpå der på kvelden så var det helt svart, ingen briller. Jeg kjente ikke igjen noen ting da jeg kom utpå der i dagslys. Jeg gikk frem og tilbake, på kryss og tvers. Jeg gikk over skisporet jeg hadde krysset på kvelden, utover og innover. Jeg prøvde å gå tilbake til utgangspunktet jeg hadde hatt på kvelden og prøve å gå i en slik retning jeg hadde en formening om at jeg skulle ha hatt. Men nei, det var helt fånyttes.
Etter litt over 2 timer og nesten 8 km på ski for å leite ga jeg opp. Nå var humøret og tankene så mørke at jeg tenkte at nå er det bare å pakke og reise hjem, og det gjorde jeg. Da jeg kom inn på hytta igjen pakket jeg ned alt i sekken og satte meg i bilen og dro hjem. Det var den hytte helga. Nå sitter jeg bare å tenker på bilen min, som igjen har svikte. En bil jeg egentlig trives så utrolig godt med, men hvorfor skal detta skje igjen? Man får lyst til å gi fullstendig opp!
Ikke tapt.
Det hjelper å være kjent. Og kjent er brorsan. Da jeg forklarte til han hvor jeg hadde gått så hadde han en formening om hvor jeg kunne ha vært. Han har mange timer og mil i dissa områdene, han er vel mer kjente der enn rypene sjøl. Med Tiril og Milla i bånd gjorde de turen ned på myra, området der jeg hadde vært på natta. Og trur du ikke han fant skisporene mine og gikk på de, og der, der i villmarka, der fikk han øye på freseren bortmed ett bjørkeris. Så nå er freseren på vei til hytta allikevel med jeger og kjentmann.
Denna helga skal jeg stryke over med ett pennestrøk, den vil jeg aldri ha tilbake. Nå skal jeg prøve så godt jeg kan å ikke tenke for mye på bilen som står, men ta det som måtte komme. Hvilket annet valg har man?
Så er Gråtass spent foran tilhengeren igjen og ferden går nordover, du veit der nattesøvn og sjeleroen går hånd i hånd. Ja da veit du turen går til Trysil. Denne gangen til Myra.
På tilhengeren står freseren som ble hentet forrige fredag. Den skal gjøre snømåkinga litt lettere fremover.
Men jeg er litt spent, det nemlig 9km fra hovedveien og opp på fjellet. Med tilhenger og fremhjulsdreven bil kan det bli spennende å se om jeg tar meg opp. Jeg velger å tro at det går bra. Jeg har kjettinger om det skulle bli glatt 👍🏻
