En jegers verste mareritt!
Forrige helg var Milla hos meg og unghunda var på sin aller aller siste prøve. Milla og jeg vi koser oss hjemme, aner fred og ingen fare mellom lange gåturer og sofaen…så ringer mobilen!
Mobilen ringer, jeg ligger og venter på oppdateringer fra Alfred, Hermine og Knotta som er i fjellet.
-Hallo, sier jeg og får ikke sagt mer før jeg hører.
-Her går det fra å komme til finale til å miste hund, hører jeg brorsan si.
Jeg skjønner jo ikke hva han sier, eller skjønner vel ikke hva han egentlig sier. Jeg har vært med når hunder har blitt borte på lange søk på fjellet, men det har liksom aldri skjedd med noen av våre hunder. De har nå alltid kommet tilbake sjøl om de har tatt seg noen lange slag/søk. Så jeg spør dumt.
-Å faen, har det blitt borte en hund?, spør jeg.
-Nei! Hermine er borte! Hører jeg brorsan gjentar.
-Ho har vært borte i nesten 40 minutter nå!
Jeg kjenner at det går kaldt igjennom meg og hiver meg opp fra sofaen. At Hermine har blitt borte på et ukjent fjell er ikke å spøke med. En ting er når vi er ute og trener, da er vi som regel i kjente områder OG hundene har på seg GPS så vi hele tida ser hvor dem er. På prøver får dem ikke ha på seg GPS og når dem i tillegg er i ukjent terreng blir det bare enda verre.
-Faen jeg går så jeg er helt kliss blaut, sier brorsan. -Det er helt umulig å vite hvor ho er hen!
Hermine hadde gjort et kjempestort søk og forsvunnet. Store søk er ingen negativ ting på denne prøva, men nå hadde ho gått “ut av hånd”, som dem kaller det. Og så har vel Hermine også blitt litt vill så nå var ho borte. Du kjenner hjelpeløsheten stiger i kroppen, hva fanken får jeg hjulpet til med herfra, nesten 5 timer unna.
Vi prater ei stund på tlf så må han legge på og ringe Charlotte, gudskjelov er det mobildekning der oppe. Ho går for fulle filler for å se etter Hermine også.
Partiet de gikk med fortsetter med jaktprøven så de blir etterlatt til seg sjøl med å leite.
Når en hund blir borte i skog eller på fjellet er det lurt å sette seg ned og vente der du sist så hunden. Charlotte blir igjen på fjellet og sitter og venter og blåser i fløyta mens brorsan går til bilen og kjører langs veien for å se om han kan se om Hermine har kommet til veien. Men der er det ingen å se.
-Faen jeg reiser ikke herfra før ho er tilbake igjen, sier brorsan til meg i tlf. Og det veit jeg, brorsan reiser ikke fra hunda sine. -Jeg må jo bli her i natt og se om ho kommer tilbake, sier han i tlf.
-Ja men du er jo gjennom blaut, sier jeg. -Du kan ikke være ute på fjellet i natt slik.
-Jeg har ikke noe valg, jeg reiser ikke uten Hermine, sier brorsan.
Nå har Hermine vært borte i flere timer og det begynner å bli sein ettermiddag.
-Da pakker jeg bilen og kommer, sier jeg. -Jeg tar med det du trenger for å sove ute og kommer opp!
Så kommer brorsan tilbake der han parkerer bilen og sier at han må gå opp til Charlotte og prate med henne, ho skal på jobb på mandag og må bli med meg ned igjen, men han trur ikke han får ho til å bli med ned. Dagen vi snakker om når dette skjer er søndag.
Jeg er ikke hjemme når jeg prater med brorsan siste gangen her, jeg er på Granli med en sofa. Det blir en rask levering av sofaen og så hiver jeg meg av gårde med hengeren. Bilen blir tanket opp og baggen fylles med reine tørre klær. Jeg hiver teltet, stormkjøkkenet, tørre skisko, uteklær, og alt det jeg har sittet og tenkt at han trenger for å ligge ute på fjellet. Jeg har bare igjen å reise innom butikken og kjøpe mat og drikke for et par dager før jeg setter retning mot Filefjell.
Jeg stresser litt og er veldig fokusert på at brorsan skal få alt han trenger for å kunne overleve et par dager på fjellet mens han leiter/venter på Hermine. Så da morsan spør om jeg vil ha middag før jeg drar takker jeg nei til det på en litt ufin og skarp måte, det må jeg bare beklage for morsan, men fokuset mitt var brorsan som i øyeblikket ikke visste hvor Hermine var. Jeg blir veldig fokusert og i beredskaps modus når det skjer “kriser” og da er det bare det jeg tenker på, også når noen prøver å tilby som for eksempel middag 🙄
Pakke og på vei.
Når alt er i bilen får V70’n litt pedal 🙈 Nå har jeg bare butikken igjen så er jeg på vei.
Så ringer tlf igjen!
-Hermine er tilbake!!!, hører jeg i tlf.
Hermine hadde kommet tilbake der Charlotte satt og ventet. Nå hadde ho vært borte i flere timer. Men da brorsan var på vei opp til Charlotte på fjellet hadde ho kommet tilbake av seg sjøl. Jeg hadde ikke kommet så langt på veien og kunne avbryte turen. Med det samme så var jeg bare kjempeglad og veldig lettet. Men da jeg svingte av veien for å snu måtte jeg stoppe, da knakk jeg helt sammen. Modusen jeg hadde vært i, fra helt i beredskap modus til å slippe tak i alt for at alt nå var trygt og bra ble overveldende så jeg måtte bare stoppe bilen.
Jeg kan bare tenke meg hvordan det var for brorsan og Charlotte å gå der oppe uten å finne igjen Hermine i de timene, det må ha vært et sant mareritt! Kliss blaute fra topp til tå med frykten om det skulle ha skjedd noe eller at dem aldri skulle finne Hermine.
En samtale jeg hadde med brorsan sa han at han hadde stoppet litt for å speide utover fjellet så hadde han frysi så fælt at han skalv så han sto og ristet.
Men så gikk det bra til slutt. Dette er en jegers verste mareritt. Det er ikke bare en hund, Alfred, Hermine og Milla er likeverdige familiemedlemmer som dem er jakt kammerater og unga demmes. Tenk deg om du skulle miste en venn, en kamerat eller et familiemedlem og ikke vite hvor dem er eller hva som har skjedd. Vi får håpe vi aldri får oppleve det.
Bilder fra prøva.
Jeg fikk tilsendt noen bilder fra helga. Det er en idyll å være på fjellet under slike forhold når alt går som det skal. Ser vi bort fra denne hendelsen så går Alfred og Hermine veldig godt på prøvene. De to siste prøvene dem har gått så har dem fått hver sin 1.UK og Alfred har en 2.UK i tillegg. Så veggen på hytta skal prydes med ikke mindre enn 3 plakater når dem kommer opp til Påske. Det tar jeg av meg hatten for 🍾🤩🍾
. 
Så utrolig godt å høre at det gikk bra til slutt 😎
Det må være en forferdelig følelse.
Har selv kjent på tilsvarende fra den tiden jeg var aktiv i Røde Kors Hjelpekorps, og ble kalt ut på leteaksjoner etter barn. En ting er voksne og eldre, men det blir spesielt når det er snakk om barn.
Kan ikke annet si enn at du gjorde det riktige med å sørge for at broren din skulle få det han trengte for å klare seg en dag eller to i fjellet.
Og jeg skjønner at dette rørte deg spesielt, da du har mye og tett omgang med hundene 😎
❤️
Da rant jo tårene… Den frykten har jeg kjent på – i dagevis. Jeg får aldri vite hva som skjedde min pus, så det var inderlig godt å lese at Hermine kom til rette.
De fleste av oss er vel skrudd sånn sammen, at når det går godt, så tones påkjenningene ned etter hvert. Men jeg er sikker på at bånd mellom mennesker, mellom mennesker og dyr – de er desto mer styrket etter dette.
Gode tanker til dere alle ❤️
❤️