Skummelt i kulda.
Det er jaggu skummelt å ikke kjenne at man blir kald i ansiktet.
På en liten times tur idag skulle jeg erfare at det kan være skummelt å ikke kjenne at man blir kald i ansiktet. Å være ute i kulda er jo ikke noe problem bare man kler seg riktig, men hva med ansiktet og når man ikke kjenner at man blir kald. Jo kald kjente jeg jo at jeg var, men ikke så kald som det skulle vise seg at jeg var.
I slutten på en tur med Tiril, Milla og Hermine idag skulle det vise seg at jeg var på kanten til greit kald på nese tippen. Brorsan går ved siden av meg og stopper opp og sier -hva er det som skjer med deg? Jeg ser på han og skjønner ikke helt hva han mener. Så tar han opp mobilen og tar et bilde og viser meg. Da ser jeg hva han mener, nese tippen min er helt kritt hvitt!
Jeg har ikke kjente noe, bare at jeg er kald i ansiktet, det har jeg kjent på før så det var ikke noe jeg reagerte på. Har da vært ute en vinterdag før. Men idag skjedde noe som ikke har skjedd før, jeg frøys nese tippen 🥶 Den fikk tilbake fargen sin da jeg kom inn. Jeg kjente ikke noe ubehag, før nå utover kvelden. Nå kjenner jeg at den har vært en smule for kald, det er som en liten svie i tippen av nesa. Den nesa var helt følelsesløs når jeg tok på den.
Nå er jeg veldig spent på å se hvor mye den nesa tåler neste gang jeg er ute i kulda. En gang fryst, lett for å fryse igjen er jeg redd. Det er vel best å dekke til ansiktet neste gang jeg er ute i såpass kaldt vær. Gradestokken viste -17’C med lett motvind.
Oj! Såpass…. skummelt ja….