Så står vi igjen foran denne tida.
Igjen står vi foran denne tida, den mørke tida, den kalde tida. Mange liker ikke denne delen av året, den kan være kald og ubarmhjertig for mange.
Jeg var også en av de som ikke likte vinteren. Den var liksom bare et tomt hull i året som ikke var brukanes til noen ting. Dagene var korte, dagene var liksom over så fort sola gikk ned. Det er litt slik ennå, dagen kjennes litt ferdig så fort sola går ned og mørket faller på. Kulda er også noe for seg sjøl. Alt blir litt vanskeligere når det blir kaldt. Alt er frossent, alt går litt tregere. Det verste er at bilene klakner helt. Det blir umulige å starte, nesten, for oss med dieselmotorer kan gjerne frosten gi noen utfordringer.
Snø, ja snø, den skal jo liksom bare vekk. Det er masse ekstra arbeid med snø. Noen ganger må du ut med snømåkern, andre ganger så må du ut med snøfreseren og det er jo ikke slik at den heller starter på første draget i snora.
Men så får man et litt annet syn på vinteren etter som tida går. Du kan velge å støte den bort, noe som ikke går, eller du kan velge å omfavne den. Jeg har, med litt hjelp, klart å omfavne den. Vinteren er ikke lenger noe jeg prøver å frastøte meg. Vinteren kommer om vi vil eller ikke. Det er helt opp til oss sjøl om vi klarer å tilpasse oss det som venter. Snø, kulde og de utfordringer som kommer med. Her er det både klær og utstyr til å omfavne og bruke vinteren, så vinter er blitt en del av året, ikke bare et tomt hull.
I skrivende stund har jeg det veldig komfortabelt i stua. Det er god fyr i ovnen, lysene er tent og en serie ruller over tv’n. Om en liten stund veit jeg det blir ennå varmere når to kropper skal dele et pledd på sofaen etter at middagen er spist.
En mørk kveld ligger foran, men den skal omfavnes.
Og det du beskriver er vel et godt eksempel på en teknikk som kalles «reframing».
Godt jobba 👏!
Skulle igrunn ønske vi var like flinke til å finne norske ord, som islendingene er til å finne islandske. Vi adopterer liksom bare engelske uttrykk vi.