Må snart ta noen grep.
Det er altfor mange ganger jeg setter meg i bilen og reiser hjem fra jobb hvor jeg føler at veien er altfor lang. Jeg kjenner at hue bare synker ned mot rattet og kroppen kjennes ut som om den blir utsatt for g-krefter som en jagerpilot bare opplever i taktisk flyvning gjennom berg og daler.
Jeg har 8 km arbeidsvei, det tar 10 minutter å kjøre den strekningen. Jeg tenker at det er godt jeg ikke har lenger til jobb, 10 minutter til her og jeg hadde måtte stoppe og ta en pause langs veien.
Her en dag, denne uka, hang hue tungt mot rattet og jeg så bare for meg at nå må jeg få meg over på sofaen og få meg en liten halvtime før neste punkt på agendaen skulle iverksettes. Jeg så meg i speilet, han jeg så der kjente jeg ikke igjen, det var ikke meg!
Bak rattet så det mer ut som om det satt en slagpasient og kjørte. Jeg ble faktisk litt trist, detta er ikke den jeg egentlig er. Det er snart på tide å gjøre noen grep før jeg når Point of no retur.
–
Nå klarte jeg å få meg en liten halvtime på sofaen så jeg ble sånn nogen lunde klar til neste oppdrag. Det så litt mer oppløftende ut.
Hverdagen skal jo gi deg glede, ståpå vilje og energi. Arbeidssliten, jo det er en god følelse det. Men detta er ikke arbeidssliten.
–
Fjellet venter.
Nå venter en ny tur til fjells. Denna helga har jeg sett frem til i ett par uker. Været ser ut til å bli bra. Det kan komme noen dråper i kveld, men lørdagen og søndagen ser ut til å bli fylte med sol og god temperatur. Nå skal jeg trykke på pause knappen og legge alt annet bak meg og bare nyte hytteturen.
–
Ønsker alle en fin helg.
