Detta var på grensa!
Altså, jeg må bare si det at detta synes jeg var på grensa til det jeg synes er greit.
Det var spådd uvær i kveld. Det var det også i går, men litt torden har jeg vel vært borti før. Det buldra og lyna litt forrige dagen også tenkte jeg. Så ser jeg på Facebook at Silje skriver at maken til uvær har ho aldri vært borti. Jeg svarer at det er stille her ennå. Ikke før jeg får svart på hennes post og jeg får sett ut vinduet mitt så ser jeg mørke skyer på himmelen, veldig veldig mørke skyer.
Jeg åpner verandadøra og hører det romler skikkelig tungt over himmelen. Nå skal jeg prøve å filme lynet, tenkte jeg. Nå er sjansen for å prøve Insta360 x3 kameraet. Jeg fikk mer enn jeg egentlig ville. Bare 15 meter unna meg, i bjørka slår lynet ned. Jeg skvetter og hiver meg inn i stua og river ned potteplantene jeg har på gulvet.
Helt skjelven i hele kroppen lister jeg meg ut i åpningen på verandadøra og ser ut. Hele kroppen tinglet lenge etterpå. Detta var ubehagelig, detta var FOR nærme.
Men, jeg fikk alt på film. Ta en titt nederst i innlegget på YouTube kanalen min.
Her er noen bilder fra pc mens jeg redigerte klippet.
–
–
–
Elsker lyn og torden, men det der 😳 – absolutt too close for comfort. Moro at du fanga det på film 👍
Sånn ellers i verden liker jeg ofte dårlig å føle meg liten. I møte med naturkreftene (når jeg er i trygghet), så blir følelsen av å være liten preget av ydmykhet & ærbødighet.
Man blir veldig liten når naturkreftene viser seg fra sin sterkeste side. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan folk må føle seg i jordskjelv og flommer.
Ja, det er som du sier: veldig vanskelig å forestille seg. Jeg tror kanskje reptilhjernen vår slår inn da – bare reaksjoner. Følelsene kommer i etterkant.
Da har jeg reptilhjerne. Har alltid handlet i situasjoner, ulykker osv, reaksjonen kommer alltid litt seinere😅
Wow det måtte vært litt av en opplevelse. Naturen er vel det siste man skal kimse av.
Det var så håret reiste seg på armene ja. Naturen har enorme krefter.