God morgen min sotmørke venn.
Minner kommer i mange former, noen ganger i form av et sotlagt lite lykketroll. Dette er minner ifra en tid, en svunnen tid, en falmet tid, fra en tid da jeg ennå var en liten tass som ikke visste veien foran meg…nå ble det rart her…men det er fra da jeg var en liten gutt ja, da vi barnebarna så gjerne ville overnatte hos bestemor og bestefar hver dag.
Men var han så lykkelig han da, det sotlagte lykketrollet?
Det får vi kanskje aldri svar på, han hang nå der i midtspeilen på den gamle Volvo’en til’n bestefar. En Volvo som aldri gikk en meter før pipa var tent, derfor er vårt lille lykketroll så sotlagt, han hang midt i piperøyken når starteren på Volvo’en dro i gang motoren, bakken sto å skalv, turtallet var så vidt over kvelegrensa, pipa ble tent og vi å vidt så hvem som kjørte bilen ut av garasjen når vi skulle være med bestefar og bestemor på tur.
Var han glad? Ja jeg tror faktisk det, han brydde seg nok ikke så mye om røyken som kom ut av pipa, den tjukke gråe røyke som oste fra pipa og fylte bilen. Jeg tror faktisk lykketrollet, vår sotlagte lille venn var glad for hver gang vi skulle ut og kjøre, se smilet og de våkne øynene, det blide ansiktet, klart han gledet seg og hadde det bra.
Det var kanskje noen annet for oss andre, faktisk med lunger og luktesans, som skulle sitte i bilen med pipa til bestefar, men med ei lita sprekk i sideruta så litt av røyken ble luftet ut klarte vi turen med den gamle Volvo’en. Slik var det å vokse opp på den tida, og veit du hva…det gikk bra!
Takk for gode minner min sotlagte lille venn, lykketrollet. Godt jeg ikke hadde mistet deg.
