Til siste stund.

Dagens første kaffekopp sitter godt i hånda. Foran meg har jeg pc og i mens jeg sitter å blar gjennom gamle filer, rydder litt, kommer jeg over denne historien i ei mappe. Dette var ei historie som jeg skrev da jeg gikk ett kurs for å få Datakortet. Kurset ga meg ikke så mye ny lærdom så jeg ble sittende å leke meg med tekst og dukket denne lille fortellingen opp i hode mitt.

Kanskje du også nå sitter foran pc’n din med en kaffekopp. Det er lenge sida jeg har lest den, jeg har ikke lest igjennom den nå, men se om du liker den. Lag en fin søndag. Her ligger dagen åpen uten noen agenda.

Bildet er lånt fra denne sida – Hemmelighetene bak død og reinkarnasjon – Hva skjer etter døden?

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

-Husker du gamle dager sa Ola, til sin venn som satt ved siden av han på benken. De hadde gått en tur ut i parken. De pleide å gjøre det sånn, litt føre middag. Det var en tradisjon de hadde holdt på med i mange år. Det økte appetitten det. Maten smakte så mye bedre når man hadde litt frisk luft i kroppen. Og så sov man så godt middag etterpå, da med god samvittighet i den visshet om at man hadde vært ute en tur. Det var noe som hang igjen etter barndoms dagene det. Ut og lek ut og lek! Morens stemme hang igjen sjøl i voksen alder. Og slik hadde det blitt. Gjennom hele sitt liv hadde Ola vært ute en tur om dagen for å få litt frisk luft. Sjøl etter jobb så var han alltid ute en tur, morens stemme hadde satt seg godt.

-Hører du gamle venn! Ola prøvde å dunke borti sin gode venn gjennom et helt liv. Ingen respons. Han skulle til å snu seg, men akkurat i det han skulle til å snu seg så kom nabofrua gående forbi. Ola glemte helt sin venn som satt ved siden av seg i det han slengte et blikk etter nabofrua. Ola var fortsatt gift med sin livsledsager som han møtte da han bare var 19år gammel. Men gutter er gutter og menn er menn. Det var vel ingen fare å slenge et lite blikk etter nabofrua sånn i ny og ne. Nabofrua hadde mistet sin mann i forholdsvis ung alder og det var ikke fritt for at ho alltid hadde hatt et godt blikk til Ola.

-Se der, sa Ola til sin venn. Der går a igjen. -Ho har det med å gå forbi når vi sitter her og trekker litt luft. Han blunket i øyet til nabofrua i det ho passerte forbi dem. Men han passet alltid på å gjøre det så seint at ho ikke så det, det skulle tatt seg ut, om ho hadde sett at han blunket til henne.

-Nå er det snart vinter min venn. Da blir det ingen turer ut. Tåler ikke kulda slik som jeg gjorde før. Husker du den gangen da vi var små, da vi syklet rundt i hele grenda på gamle damesykler. Husker du vi badet, lekte og lo. Husker du vi klatret i høye trær og satt der med hver vår kniv og spikket på hver vår kvist. Husker du den gangen du satt og spikket på greina du sjøl satt på? Husker du det min venn? Det var tider det. Tenk hva jeg skulle gitt for å få oppleve de dagene igjen min venn. Ola ble sittende og se utover parken. Var det blitt lysere? Ola så seg rundt og kjente roen bre seg i kroppen. Det ble varmt og stille rundt han. Lyset ble lysere og lyden ble mer dempet rundt han. Han hørte fuglene kvitre. De kom og satte seg på armlenet på benken, de så på han og blunket. Ola syntes han så at de smilte til han.

-Ser du min venn, Ola prøvde å få kontakt, han har vært så stille i dag. Ola snur seg. Der sitter Magnus med tårefylte øyne. Ola forstår ikke. Har han sagt noe galt? Han blir sittende å se på Magnus, og Magnus sitter og ser på han. Ola prøver å få øyekontakt, men Magnus ser på han som om han ser rett igjennom han. Ola skjønner ingenting. Akkurat i det Ola skal til å ta Magnus i armen hører han en stemme rope på han. Han ser seg rundt. Lyset har blitt sterkere. En skygge kommer frem, kommer nærmere. Ola blir litt redd og kniper litt i øynene, prøver å se hva som kommer mot han.

-Mor, Far… Ola er forvirret og kjenner at han blir svimmel.

-Ja Ola, hører han Mor si.

-Men hvordan? Stammer Ola frem. Han reiser så seg og ser sin egen kropp bli igjen på benken. Han stirrer forvirret ned på sin egen kropp og på Magnus som sitter og holder han oppe fra ikke å falle ned på bakken. Så går det opp for Ola hvorfor Magnus ikke har svart når han har snakket til han.

-Kom med oss nå, hører han Far si. Han kjenner en hånd på skulderen sin og ser det varme smilet i ansiktet til den personen som han engang fikk sine gode råd fra, en hjelpende hånd fra når kjede på sykkelen hadde hoppet av…Far.

-Er jeg…

-Ja Ola, svarte Far. Du er ferdig her nå. Nå skal du bli med oss til den andre siden. Nå skal du være med oss hjem, hjem til oss, hjem i lyset.

Ola snudde seg en siste gang mot Magnus som satt og holdt den livløse kroppen hans på benken. En tro venn til siste stund tenkte Ola. Han bøyde seg ned mot øret til Magnus og visket takk gamle venn, vi ses snart så gikk han inn i lyset med Mor og Far.